Vestfoldinger på New Zealand

Vidar Øverlie holdt foredrag for Slekt og Data Vestfold på Stokke bygdetun den 16. oktober. Her fortalte han om «Utvandring fra Norge og Vestfold til New Zealand». Han delte foredraget sitt inn i tre.

Første fokuserte han på New Zealands historie, så på utvandring fra Norge.
Dette har han omtalt i en tidligere artikkel om Norsk emigrasjon til New Zealand, som du kan lese her.

Den tredje delen han snakket om var utvandringen fra Vestfold. Av de som Vidar har funnet at har utvandret fra Vestfold var det flest fra Larvik, med 30 sikre personer, 14 sikre fra Sandefjord, 15 fra Tønsberg, 9 fra Færder, 11 fra Horten og 5 fra Holmestrand. I tillegg var det noen usikre personer fra hver av kommunene.

Som du kan lese i artikkelen over så var det seilskipet Høvding som fraktet emigranter fra Norge til New Zealand i 1872-1873. Høvding var en fullrigger bygget i 1868 i Tønsberg. Les mer om skipet i Malmsteinregisteret.

To av de som emigrerte med Høvding på den første turen i 1872 var søstrene Elen Olava og Else Karine Andersen født 1847 og 1850 i Andebu (fra Berg 85/4).

Elen Olava giftet seg med en bonde fra Østfold, Arne Olsen, som også hadde kommet med Høvding. De fikk 8 barn sammen, og Elen Olava døde i Gisborn på New Zealand i 1923.

Elen Olava Andersdatter

Søsteren, som kalte seg Elizabeth på New Zealand fikk to barn, og døde allerede i 1901.

Slik fortsatte Vidar å fortelle om noen av de ulike personene han hadde funnet fra hver av dagens Vestfold-kommuner.

Fra Holmestrand var de sikre funnene:
Josef Andreas Bergstrøm (1888-1956), Sven Syverson (1856-1901), Thomas Johansen Brown (1851-1930), familien til Julius Johansen, og Ole Olausen Furulund, som han fortalte litt mer om. Ole var født i 1859 i Hof, hvor han gjenfinnes både i folketellingene i 1865 og i 1875.

Ole kom til Aratapu i 1886, og ble i 1890 gift med Ngamaha (Ellen) Hakitara. Han er en av de få vestfoldinger som Vidar hadde funnet at giftet seg med en maori. De fikk to barn sammen. Ole giftet seg på nytt etter at Nagamha døde. Han fikk statsborgerskap på New Zealand i 1924, og arbeidet som bonde. Han bodde i Mangonui til han døde i 1937.

Søknad om statsborgerskap på New Zealand

Fra Horten kommune var det som nevnt 11 personer Vidar hadde funnet innvandret til New Zealand: Hans Johansen Stenberg (1822-1915), Olaus Anthon Christoffersen (1851-ca. 1915), Lauritz Rudolf Larsen (1836-1897), Fredrikke Mathilde Gustavsen (1855-1918), Elise Marie Eliasdatter (1854-1915), Marcus Andersen (1856-1920), Christopher John Huntley (1835-1920), Thomas Lewes/Lewis (1837-), Karl (Carl) Thomassen (Thompson) (1863-), Carsten Anker Kjølner (1916-1978) og Hans Olsen (Teien) (1850-1929). Han fortalte historien til de to første: Hans Johansen Stenberg kom også med Høvding, han mistet sine to seks måneder gamle tvillinger på overfarten, der det hadde vært mange barnedødsfall om bord. Olaus Anthon Christoffersen drev ikke med gullgraving, men var «kauri gum digger», en som gravde etter rav fra kauri-treet – brukt til lakk og linolium.

De 15 personene fra Tønsberg var familien Engebretsen, brødrene Lorentz (1860-1927) og Birger Johannes Lynneberg (1864-1951), Emma Marie Kildahl (1861-1939), Per Anton Beyer (1848-1925), Carl Severin Larsen (1876), Henry Martin Olson (1867-1932), Johan Emil Christiansen (1878-1945), Hans Olaf Hansen (1864-1933), Hans Oberg (1861-1923), Gustav Adolph Pedersen (1861-), Henry Peterson (1865-1964), Aksel Nilsen (1893-1968), Thomas Hansen (1863-1912) og Hans (Josephson) Hansen (1962-1904).

Her fortalte Vidar historien om de fire første. Familien Engebretsen besto av den svenskfødte faren Johannes Engebretsen (1831-97) og kona Inga Marie Pedersdatter (1838-1916), samt fire barn født i Norge (og 5 født på New Zealand). Av de fire født i Norge, var de tre eldste: Edvard (1863-1940), Josefine (1866-1925) og Betsy/Bessie (1868-1933) født i Tønsberg. Familien kom med Høvding i 1872 og bosatte seg i området Norsewood.

Engebretsen

Brødrene Lynneberg og Emma Marie Kildahl bodde i samme gata i Tønsberg, og Lorentz var sjømann, og det kan se ut som han har skrevet både etter bror sin og kjæresten som begge utvandret til New Zealand noen år etter at Lorentz antagelig hoppet av en båt der. Peder Anton Beyer var gullgraver, noe som jo var årsaken til at mange av immigrantene fant veien til New Zealand.

Fra Færder var dette de som hadde utvandret: Christopher Andersen (1848-1926), brødrene Ole Gustav Ericksen (1857) og Christopher Ferdinand Ericksen (1868-1949), Alf Kristian Hovland (1896-1958), Christopher Ferdinand Ericksen (1868-1949), Harald Marsilius Jakobsen (1881-1932), Magnvald Sigbjørn Andreassen (1887-1942), Henrik (Henry) Petersen (1870-1964) og Osvald Hugo Henrichsen (1894-1992).

Her fortalte Vidar historien om de tre første. Christopher Andersen var en uheldig kar, som giftet seg med Rebecca Spratt. Umiddelbart etter giftemålet ble det krangel om penger, og Rebecca forlot han. Hun flyttet inn til mannen hun hadde vært husholderske for, og fikk 10 barn med han. 8-9 år etter bruddet ønsket Christopher skilsmisse, og gikk til advokat, men hadde ikke nok penger til å føre saken. Først etter 18 år ble de skilt, da uten kostnad for Christopher.

Fra Sandefjord var personene søstrene Andersdatter (nevnt over); Elen Olava (1847-1923) og Else Karine (1850-1901), Hans Christensen (1836-1905), Hans Albert Hansen (1871-1919), Rolf Anker Pedersen (1909-1989) og datteren Tulla Ann Pedersen (1935-1989), Johan Christian Christiansen (1866-1951), Kristian Norheim Revheim (1902-1975), Haakon Sverre Samuelson (1905-1995), Julius Christoffersen (1866-1944), Karl Efraim Hansen Melby (1881-1964), Christian Conrad Melsom (1871-1949), Fritz Henry Larsen (1904-1987) og Aksel Godfred Olsen (1877). Vidar fortalte mer om de fire første.

Som nevnt var det flest som reiste fra dagens Larvik: Harald Mathiassen Askerud (1901-1969), Gustav Martin Holst (1831-1917), Per Arne Nilsen (1940-2017), Christopher Johnson (1853), Horatio Scheht Hjorth (1840-1924), søsknene Johan Georg (1897-1979) og Margit Elise Johansen Løsnes (1885-1926), Henry Pedersen (1859-1936) og halvbror Elias Jørginius Sørensen Stensnes (1865-1944), Fritz Olaf Reiersen (1890-1955), Carles Willy Olsen (1890-1974), Wilhelm Martinsen (1858-1909), Julius August Abrehamsen (1857-1938), Johan Julius Andersen (1854-1930), Ole Christian Hansen (1884-1943), Jonas Schanke Kielland (1903-1890), Marin Andersen (1832-1905), Edward Strons (1876), Martin Coulssen (1856), Carl Johan Hanson (1834), Ole Anthon Berntsen (1854-1920), Niels Anthon Larsen (1903-1980), Sjur Nilsen (1888), Ingmar Edward Johansen (1874), Alfred Charles Hansen (1876-1960), Martin Edward Morck (1840-1922), Nils Alfred Olsen (1884), Nils Christian Andersen (1865-1949), Henry Nilsen (1861) og Peder Andreas Nicolaisen (1862-1947). Her også fortalte Vidar om de fire første.

Vidar oppsummerte med å si at det nok var flere vestfoldinger enn de han hadde klart å identifisere, og det ble fra salen nevnt minst en til som var kjent for dem. Det var en noen familier og en del enkeltpersoner som emigrerte til New Zealand. De fleste enslige menn var sjømenn som hoppa av skuta. Populære yrker blant de som flytta inn var sjømann, bonde, snekker, gullgraver og gum digger. 

Historiene til de som reiste til New Zealand er en lite kjent del av norsk utvandringshistorie, og viser mot og tilpasningsevne. Helt til slutt nevnte Vidar at han hadde informasjon om flere av de personene han ikke hadde snakket om, så det var mulig for de som var interesserte å ta kontakt med han. I tillegg til å ha jobbet en del med New Zealand, var han også medlem av slektsforskerforeningen der nede.