Veøya - hvilken dag!

Den bitte lille øya «som ligger sentralt plassert der den indre skipsleia gjennom Langfjorden møter veien til Austlandet gjennom Romsdalsfjorden og Romsdalen» for å sitere fra Romsdals Sogelags årsskrift for 2021 s.80, ( Kyrkjene i Romsdal av Max Ingar Mørk). Kaupangen på Den hellige øya var i middelalderen den største mellom Bjørgvin og Nidaros.  På det meste skal det ha bodd rundt 300 personer der.

Tusen år gamle spor

Navnet på øya tyder på at det det kan ha vært et kultsted allerede i førkristen tid. Det er flere gravrøyser fra steinalderen her. I tidlig middelalder har det vært stor aktivitet med tingsted, kirkesenter og handelsvirksomhet.  Utgravinger har vist at det har vært minst tre kirker her, to trekirker og en steinkirke. Arkeolog Brit Solli har etter utgravinger i 1989 – 1992 stadfestet at det hadde vært kirkegårder der trekirkene hadde stått. Hun fant kristne graver helt fra slutten av 900-tallet og spor etter en bygning på hver kirkegård. (Kyrkjene i Romsdals.82.) Det er også funnet tufter etter større bygninger – gårder – og et  mylder av småhus.

I Nordvågen er det funnet rester etter en type «forsvarsverk»; som er tre-påler som var slått ned i sjøbunnen i et bestemt mønster. som skulle hindre inntrengere fra å plyndre og brenne båter og hus i øysamfunnet.                 

Guide Terje Thingvoll i Nordvågeågen

Veøy gamle kirke

Steinkirken /murkirken som står på Veøya i dag ble bygget en gang mellom år 1150 og 1200. I løpet av denne perioden var det nok mange års byggestopp. I ettertid har kirken brent minst en gang. Tidens tann har gjort sitt til at flere restaureringsrunder har vært nødvendig.  Kirken ble bygget av forskjellige steinsorter. Den første delen, korpartiet, ble bygget av kvaderstein i svart amfibolitt (Kyrkjene i Romsdal s. 82) og lokalstein fra Kirkeura i Ranvika. Vestveggen ble bygget av både kleberstein og marmor. Rett etter år 1700 ble det foretatt en større restaurering av vestveggen. I dag ser vi noen svarte «muranker» av jern som skal stabilisere veggen.  Et vindu er innsatt over en gjenmurt dør. Våpenhuset ble murt opp rundt portalen på nordveggen i 1660-åra, som ble kirkens hovedinngang.

Steinkirken på Veøya var sognekirke til 1907.  Det er lite igjen av det opprinnelige kirkerommet, blant annet er vinduene gjort større. De største endringene er gjort etter reformasjonen i 1536. Det er en blanding av barokk stil og interiør fra 1800-tallet. Der var et lektorium, et slags galleri tvers over korbuen. Presten leste bibeltekster og prekte der oppe fra. Det ble fjernet på 1600-tallet. En prekestol ble installert i 1635 og tilgang til den ble hugget ut i muren på sydveggen bak korbuen. Prekestolen var en gave fra en av kirkens prester, Sacarias Holck, født Daae.

Korbuen var smal, den er senere blitt utvidet. Det var ingen benker opprinnelig, bortsett fra et par bakerst i kirkerommet.  Menigheten sto.  På 1800-tallet ble det satt inn benker med dører. Hver gård eller familie hadde sin benk med navn på døra. Kvinnene satt på nordsiden av kirkeskipet mens mennene satt på sydsida.  Husmenn og fattigfolk satt bak på galleriet.
Vi var der på en varm sommerdag, men inne i kirken var det ganske kjølig. Flere undret seg på hvordan det var å være der på gudstjeneste på vinterstid. Kanskje med et lite dåpsbarn. Det måtte være en kald opplevelse.

Tidligere var det lite, om noe dekor. Kanskje var det et par små sidealtere. Gulvet er blitt hevet ca. en meter p.g.a fukt. Dessuten er takstolene i kirkeskipet bygget inn. Etter hvert kom det inn elementer som ble bygget av brukte trematerialer.  Slike «element» var korstoler (en innebygget sitteplass) framme i koret der prestefrua hadde sin plass.
Det var ikke uvanlig å begrave fornemme personer under gulvet i kirkens hovedrom, kirkeskipet og under korpartiet. All gravlegging under kirkegulv ble forbudt ved lov i 1805. Det er dog noen kister som fremdeles står under koret.

Vindu og kirkebenk i Veøy kirke

Håkon Herdebreis gravsten?

Rund 1750 ble det bygget et skriftehus av tre på kirkens sydvegg. Skriftehuset brukes i dag som sakristi, et lite kapell og til oppbevaring av gammelt inventar, med bl.a. kong Christan 4. sitt monogram, noen bilder, dører fra kirkebenker. En sjelden og spesiell stein er dørstokken til kjellerrommet under skriftehuset. En stein fra middelalderen, som arkeolog Øystein Ekroll mener kan være en gravstein. Den er to meter lang, og etter alt å dømme kan denne steinen ha vært knyttet til en høytstående person. Noen funderer på om det kan være gravsteinen til Håkon Herdebrei som endte sine dager i slaget ved Sekken i 1162.

Veøy prestegjeld

Veøy var et usedvanlig stort prestegjeld, ett av de største kirkesogn i landet. Kirken eide 250 gårder som måtte betale tiende til kirken. Tienden eller skatten ble brukt til prestelønn, hushold, vedlikehold og drift av kirkebygget og prestegården. Etter hvert som det ble bygget kirker på fastlandet, ble prestegjeldet mindre og inntektene tilsvarende.

Erik Røring, var prest i Veøy i 50 år. Han bygget prestegården som egentlig består av to hus, disse ble bygget sammen på 1700-tallet. Prestens private hjem ble bygget først. Så  borgstuen, en bolig for biskoper og andre høye herrer som var på visitas og andre tjenestereiser bl.a. 
Den siste presten som bodde på Veøya flyttet ut av presteboligen i 1896. Da var det bare prestefamilien som bodde på øya i et meget nedslitt og forsarvet hus.  Det var ensomt her ute. Befolkningen på fastlandet mente etter hvert at det ble for langt og upraktisk å komme seg i båt over til øya i all slags vær. Nye kirker ble bygget på fastlandet.

William Coucheron- Aamodt

Presteboligen ble i 1905 solgt på auksjon for kr 7000 til en marineoffiser ved navn William Coucheron- Aamodt. Han kalte seg godseier, han ga prestegården navnet Williamsborg. I 1933 fikk godseieren bygget på et klokketårn og veranda med søyler, etter modell av slottet/godset til Grev Wedel Jarsberg i Tønsberg kommune.
Coucheron-Aamodt hadde vanskelig for å få seg jobb, han var nokså spesiell, sta og viljesterk med et stort ego.  Han hadde høye tanker om seg selv. Store deler av året reiste han rundt og holdt foredrag om Kina. Det skal ha vært 5200 foredrag, noe han tjente litt penger på, og han skrev bøker. William prøvde seg også som bonde. Det var etter sigende ingen stor suksess. «Godseieren» bodde på Veøya til sin død i 1948. Fruen flyttet til fastlandet, men ferierte her hvert år til sin død.

Offentlig bevaring

Wilhelm Coucheron-Aamodt, sønn av William, fikk eiendommen på Veøya fredet. Han ville at Romsdalsmuseet skulle overta eiendommen og bli i offentlig eie.

«Jonas Lied fra Sølsnes hadde en genuin interesse for Veøy og Veøy gamle kirke. I 1950-åra arbeidet han for at kirka skulle restaureres. I 1958 bevilget Stortinget midler til formålet. Samme året skrev han testamentet sitt. Etter at gården Sølsnes, en del gjenstander og bøker var fordelt, skulle resten av formuen deles mellom staten, kommunen og et fond, der avkastningen skulle gå til vedlikehold av kirken på Veøya. Fondet blir i dag forvaltet av et styre med representanter fra Romsdalsmuseet, Molde kommune og Røvik og Veøy sokn/Molde kirkelige fellesråd.»                                                                                          Kilde: Kyrkjene i Romsdal, Romsdal Sogelag 2021. Av Max Ingar Mørk S.92

Mausoleum

Sør for kirken ligger et mausoleum som den eksentriske William Cucheron-Aamot fikk tillatelse å bygge av departementet. Innvendig er det dekorert med fresker i gull og blått. Han selv, hans kone og noen av barna er stedt til hvile her. Alle i slekta hadde hevd på å bli gravlagt her. Gravkammeret ble bygget i 1926.
Den siste personen som ble gravlagt på kirkegården på Veøy var forretningsmann Jonas Lied som eide Sølsnes gård.

Prestegården og kirka på Veøya