Folkeregisterarkivene

"Ei framtidig gullgruve for slektsgranskere", var karakteristikken Kristian Hunskaar brukte om disse arkivene. 

Registrene var ført på papir fram til 1990-tallet, og det var et kort pr. person. Registeret er som en løpende folketelling, som tar for seg opplysningene navn, fødested, fødselsdato, yrker (som kan ha endret seg over tid), foreldre, ektefelle og barn, og alle adresser man har bodd på i tiden registeret dekker. 

Man får altså en løpende utvikling, som viser flyttinger, yrker, barn som blir født og ektefeller som dør. 

Når vi får tilgang til disse registrene, så vil man få opplysningene servert på et sølvfat. De blir veldig aktuelle framover, særlig fordi siste folketellingene er tatt opp i 1970 og at færre og færre er medlemmer og blir registrert av Den Norske Kirke. Det blir altså folkeregisteret som blir primærkilden, framfor de vi bruker mest i dag. 

Bilde av folkeregisterkort

Historien om folkeregistrene
Etter lov av 29. april 1905 om befolkningsregistre for byene startet den sivile folkeregistreringa i Norge. Dette var frivillig, slik at det i starten er en del mangler i registrene.

I 1915 kom kommunenes rett til å kreve opplysninger, og innbyggernes plikt til å oppdatere disse opplysningene. 

Det første folkeregisteret i Norge er i Kristiania (Oslo), og blei oppretta 1. januar 1906. 

I Vestfold var det, så langt Kristian har klart å oppdrive, Tønsberg som var først ut, med folkeregister fra 1917, deretter Sandefjord omkring 1930, Nøtterøy i 1931 og Sandar i 1936. 

Tyskerne prøvde å opprettet et obligatorisk folkeregister i under  krigen, men det var liten vilje i befolkningen. 

Ved lov av 15. november 1946 blei alle kommuner pålagt å føre et folkeregister.

Folketellinga som blei foretatt i desember 1946 blei grunnlaget for det nye folkeregisteret. De feilene som blei gjort i 1946 kan ha hengt ved folk i lang tid. 

I 1964 blei det oppretta et sentralt register i tillegg til folkeregistrene for de ulike kommunene. Alle personer fikk et fødselsnummer, tildelt sentralt. 

Fra 1.1.1965 blei ansvarene for de lokale folkeregistrene overført til staten. 

Tilgang for slektsforskere
Arkivene blir nå skannet fortløpende, Nordland, Troms og Finnmark er ferdig, Oslo er under digitalisering. 
Det vil være 100 års sperrefrist på disse registrene, foreløpig vil de bare bli brukt til offentlig saksbehandling. 

Det er flest opplysninger som ikke er omfattet av taushetsplikt, og det vil være mulig å søke om innsyn i enkeltposter, når digitaliseringsjobben er ferdig utført. 

Nye bokser vil bli tilgjengelige etter hvert som det har gått 100 år fra siste opplysning er innført. 
Det betyr at den siste av disse "boksene" først vil være tilgjengelig i 2095.