Hvordan finne slekt i Frankrike?

Arven etter Napoléon

Napoléon Bonapartes (1769 – 1821) juridiske reform, Code civil des français, også kjent som Code Napoléon, er selve fundamentet som store deler av den vestlige verdens sivile lover er basert på. Lovverket ble ferdigstilt i 1804, og var en harmonisering av et fransk lovverk som var både komplisert og motstridende. Napoléons målsetning var å etablere en felles lov basert på sentrale prinsipper fra menneskerettserklæringen fra den franske revolusjonen i 1789.

Lovverket inneholdt mye positivt: Adelsklassen ble strippet for fødselsprivilegier, religionsfrihet ble innført, arve- og familierett ble standardisert og korrupsjonen i offentlig forvaltning ble slått ned på. Men samtidig var dette et lovverk skrevet av og for menn. Prisen for de generelle fremskrittene ble betalt av kvinner og uekte barn. Prinsippet om likhet for loven ble implementert med en ikke ubetydelig nyanse: Menns rettigheter overgikk kvinner og barns rettigheter og lovverket la ikke skjul på at kvinnens posisjon i samfunnet var kone og husmor. Loven gikk faktisk så langt som å forby mødre med uekte barn å rettsforfølge far for barnebidrag eller annen form for kompensasjon. Uekte barn hadde ingen juridisk rett til å få vite hvem faren deres var. Dette var Frankrike på 1800-tallet. Fra 1912 og utover ble Code Napoléon gradvis modernisert.

Arkivjungel og administrasjon i særklasse

Fransk byråkrati og administrasjon overgår det vi er vant med i Norge og Europa for øvrig. Fastlands-Frankrike består av 13 regioner som igjen er delt i over mange departementer. Du finner en oversikt over disse på denne siden. Disse departementene inneholder nesten 36 000 kommuner. Hver eneste kommune har egne folketellinger og registrer over sivile anliggender (état civil). For i det hele tatt komme i gang med slektsforskning er det helt avgjørende at man kjenner departementet og kommunen(e) hvor personen(e) man ønsker å undersøke levde.  Er dette ukjent, kommer man ikke langt.

Det franske nasjonalarkivet, Archives nationales de France, er lokalisert på ulike fem geografiske lokasjoner og dokumenterer den franske stats historie. Her er det begrenset med informasjon på individnivå.  Det er departementenes arkiv (totalt 95 arkiv) som er mest interessant for slektsforskning. Det er i disse arkivene de kommunale personopplysningene er arkivert (fødsler, ekteskap, dødsfall, folketellinger m.m.). Er departementet kjent finner man lett departementsarkivet.

Frankrike har ikke et samlet Digitalarkiv slik vi har i Norge.  De fleste departementsarkiv tilbyr riktignok online arkivinformasjon i form av scannet materiale uten indeksering/transkribering, men tilbudet er mindre omfattende enn i Norge og utvalget varierer fra arkiv til arkiv. Bruk av arkivtjenester i Frankrike er i utgangspunktet gratis for publikum. Med sperrefrister som kan sammenlignes med det vi kjenner fra Norge.

Kirkebøkene forsvinner

Kirkebøkene forsvant under den franske revolusjonen. Fra 1792 overtok staten alle oppgaver tilknyttet registrering av fødsler, ekteskap og dødsfall (état civil). De nyeste registreringene er tilgjengelig i rådhuset i kommunen (mairie), mens registreringer som typisk er eldre enn 100 år er overført til departementsarkivet og er som regel tilgjengelig online (scannet materiale). De sivile registreringene er en gullgruve av informasjon. Her oppgis som regel alder, yrke, fødested, foreldre med yrker og vitner for personen(e) registreringen gjelder avhengig av hvilken type registrering det er (fødsel/ekteskap/dødsfall). I tillegg gis det informasjon om ekte eller uekte barnefødsler, samt legitimering dersom en mor med et uekte barn gifter seg. Som en bonus kan man også oppleve at ekteskap og dødsfall er protokollført på fødselsattesten i ettertid. Er man heldig får man altså tre ting på en gang.

Franske skrivere holder høy klasse, og kvaliteten på håndskrevne kilder er generelt meget bra. Registreringene følger en standardisert mal, og dette gjør det enkelt å forstå innholdet selv med begrenset kjennskap til språket.

Tidkrevende folketellinger med begrenset nytteverdi

Franske folketellinger, oppbevart ved departementsarkivene, har med få unntak har vært gjennomført hvert femte år fra 1836. Disse er ofte tilgjengelig online, men er dessverre ikke indeksert/transkribert. Dette gjør at folketellingene har begrenset verdi når det gjelder slektsforskning. For små landsbyer kan man greit bla seg gjennom hele folketellingen, men for større byer vil dette være en meget tidkrevende affære. Å følge livsløp via folketellinger er også ofte et omfattende arbeid siden en person som flytter bare noen få kilometer kan bosette seg i en rekke nye kommuner.

Folketellingene oppgir navn, alder, yrke og av og til arbeidsgiver til enkeltpersoner. Slektsrelasjoner kan ikke direkte leses ut av folketellingen. Betegnelsene «husets herre» og «hustru» er riktignok vanlig, men barn betegnes ofte eksempelvis som «liten gutt» istedenfor «sønn». Veldig ofte vil selvsagt den lille gutten være sønn av ekteparet, men jeg har selv erfart at barn i en folketelling er nevøer/nieser av ekteparet, uten at dette er forklart. En annen utfordring med folketellingene er at fulle navn ofte er utelatt. Dette kan gjøre det vanskelig å vite om man har truffet på rette personer eller familie. Husstandene oppgis som løpenummer, og det er vanskelig å koble løpenummer mot konkret gate/adresse.

Franskmenn og Den Store Krigen

Driver man med slektsforskning i Frankrike kommer man før eller siden innom første verdenskrig. La Grand Guerre vekker fremdeles sterke følelser i den franske befolkningen. Slaget ved Verdun i 1916 står sentralt. Det var her tyskerne skulle «blø i hjel» Frankrike i en ren utmattelseskrig. Hver eneste husstand ble påvirket av disse fire mørke årene som krigen varte.

Fransk verneplikt ble intensivert i 1913. Ved fylte 20 år var franske menn pålagt verneplikt som følge av den militære opprustningen som pågikk i Europa. Militærruller for menn født mellom 1847 og 1913 er arkivert i departementsarkivene. Disse kildene inneholder mye interessant informasjon som høyde, vekt, beskrivelse av utseende og spesielle kjennetegn, tilhørende militær enhet og utmerkelser. Militærruller for perioden 1786 – 1875 er oppbevart ved militærarkivet i Vincennes. Informasjonsomfanget minker jo lenger bak i tid man går.

Fransk navnetradisjon og den profesjonsrike landsbygden

Franske etternavn er en smeltedigel av navnetradisjoner som i hovedsak kan deles i fire kategorier: Patronymikon, yrker, beskrivelse av utseende og lokasjon/geografi. Eksempler er: Henri Daniel (Henri, sønn av Daniel), Henri Boucher (slakter Henri), Henri Petit (lille Henri) og Henri Dupont (Henri som bor ved broen). Flere fornavn er vanlig for begge kjønn, og en navnevariant av Marie er nesten obligatorisk for kvinner frem til 1900-tallet.

De innholdsrike departementsarkivene gir ellers et interessant bilde av den franske landsbygden. I kontrast til bondesamfunnet i Norge er selv små franske landsbyer krydret med profesjonsyrker som osteystere, vinmakere, bakere, vevere og tømmerhuggere osv. Du kan finne en oversikt over slike yrker på denne siden.

Muligheter fra sofakroken i Norge

Arkivinformasjon for Fastlands-Frankrike finnes i begrenset omfang i Ancestry, og da sentrert rundt større byer. Siden online-tilbudet til departementsarkivene varierer fra arkiv til arkiv kan det være aktuelt å sende en forespørsel til et arkiv hvor man ber om opplysninger. Departementsarkivene er behjelpelig med enkle arkivsøk på forespørsel via e-post å ta betalt for det. Det vil være en fordel å sende forespørselen på høflig fransk (Google Translate fungerer bra) og beregne et par uker før du får svar.

Kilder:

• The French Genealogy Blog
• Genealogy in France: How to Research French Ancestry
• A la French Genealogy
• Det franske Nasjonalbiblioteket
• Ancestrys blogg
• Diverse arkivmateriale fra Archive départementales des Vosges

 

Skrevet av Frank Marton Pedersen. Dette er en forkortet versjon av en artikkel han hadde på trykk i Slekt og Data 4-2017