Slik finner du dine kvenske røtter

Den nasjonale minoriteten kvener stammer fra finskspråklige bønder som kom til Nord-Norge fra Sverige og Finland (som lenge var underlagt Sverige). Hit kom de allerede fra 1500-tallet, men den første store eksplosjonen av kvener kom først på begynnelsen av 1700- tallet, og da hovedsakelig til Nord-Troms og Vest-Finnmark.

Fotograf: Jasper Soini - Finnmark Fylkesbibliotek

Brente gårder og flukt

– Dette var en direkte følge av Den store nordiske krig, der gårder i Tornedalsområdet ble brent og folk måtte flykte. Mange av dem som kom var kjent i område fra før, da det var vanlig å komme til Norge for å drive sjøfiske og handel i perioder, sier Harald Lindbach. Han er stipendiat ved Universitetet i Tromsø og har forsket mye på kvenenes historie. Han er også ansatt Arkivverkets forskningsavdeling.

Ingen grensekontroll

Deretter kom det stadig flere utover 1700-tallet og flere områder ble gradvis fylt opp av bosetting.

– Frem til 1751 fantes det ingen grense mellom Norge og Sverige, og derfor ingen grensekontroll. Da grensen kom, måtte du ha et innreisepass for å komme inn i landet, men det tok lang tid før dette tiltaket ble iverksatt for fullt, sier Lindbach.

Lagde oversikt over kvener

Med en stadig økende andel kvener i landet, ønsket myndighetene etter hvert å få en oversikt over hvor mange de faktisk var.

– Mange kvener bosatte seg på det vi kaller «finne- rydninger». Dette var plasser som sjøsamene historisk hadde retter til. Staten ønsket å differensiere mellom kveners moderne jordbruk og samers sesongbaserte veksel- bruk, der fiske og fangst var like viktig som gårdsbruk. Kvenene skulle betale samme skatt som nordmenn, i motsetning til sjøsamene som hadde en egen skatteordning. I 1743 gikk derfor myndighetene gjennom finne- rydningene i Nord-Troms for å registrere hvor mange kvener som bodde der. Det viste seg at det var kvener på 33 gårder. Og da var ikke gårder som ikke var finne- rydninger tatt med. Det betyr at det var trolig var over 100 kvener i disse områdene. Med tanke på hvor liten befolkningen var på denne tiden, er det snakk om en høy prosent, sier Lindback og legger til at de også hadde en prøvetelling i 1723. Det er verdt å merke seg at det bare er mannen på gården som er registrert i tellingene, så tal- lene blir hypotetiske.

Hungerkatastrofe driver folk over grensen

Den neste store bølgen av kvener kom på midten av 1800-tallet.

– De kom primært av humanitære grunner, flere store uår skapte hungerkatastrofer som rammet nabo- landene og drev folk over grensene. Denne gangen bosetter de seg primært i Vest-Finnmark og Lyngen. Med en så stor utvandring ble fjordene fylt opp og folk spredde seg utover for å finne områder som kunne dyrkes opp. Mange av dem som kom nå hadde yrkesfaglig bakgrunn, som smeder, sier Lindbach.

I folketellingen fra 1875 utgjorde kvenene åtte prosent

av befolkningen i Troms og hele 25 prosent av befolkningen i Finnmark. Enkelte steder var tallet enda høyere. I Vadsø utgjorde de for eksempel rundt 60 prosent av befolkningen.

Hvem var faktisk kvener?

Men selv om de var mange, var det lenge ikke alltid like enkelt å vite hvem som faktisk var kvener og ikke. I perioden kvenene kommer til Norge, bodde det for eksempel primært samer og kvener i Nord-Troms. Lindbach sier at det i dag kan være svært vanskelig å si hvem som tilhørte hvilken gruppe, fordi man før ikke så på etnisitet på samme måte som vi gjør i våre dager. Samene og kvenene bodde side om side på 1700- og 1800-tallet, og de snakket i mange tilfeller hverandres språk.

– Mens vi i dag knytter etnisitet til kultur og egen oppfatning av hva man opplever seg som, ble du isteden registrert med en etnisitet av myndighetene før. Ordet lapp kunne for eksempel gjerne bli brukt som en ren yrkesbetegnelse. En som drev reindrift. De som ikke drev med reindrift kunne bli kalt nybyggere, selv om gården de bodde på gjerne hadde eksistert i 150 år. Driver du med slektsforskning kan du også oppleve at folk byttet etnisitet om de flyttet, forteller han.

Det er derfor viktig, som i all slektsforskning, å kontrollere informasjonen du finner mot andre kilder.

Motstand og fornorsking

Motstanden mot kvenene økte gradvis gjennom årene. Etter hvert ble de utsatt for en fornorskingspolitikk fra norske myndigheter, i likhet med samene. Dette skjedde særlig utover 1800-tallet. En rekke lover og regler gjorde det vanskeligere å praktisere kvensk kultur og språk, selv om lovene i ulik grad ble håndhevet.

– På 1800-tallet vokste Norge frem som stat og nasjonalismen var stor. Kvenene ble sett på som «fremmede». De hadde også gjennom tidene blitt sett på som en potensiell fiende av staten, noe som varte langt inn i den kalde krigen. Dette skyldes at Finland i mange år lå under Russland, som mange fryktet, sier Lindbach.

Men den kvenske kulturen og språket overlever lover og reguleringer. Mye på grunn av religion.

– Mange kvener var læstadianere, som har finsk som sitt hovedspråk. Dette hadde en konserverende funksjon og forholdene lå til rette for å holde på etnisiteten sin for dem som tilhørte menigheten. I tillegg har kunnskap om kvensk språk alltid vært en åpning til Finland og handel der. Det gjør det til et nyttig språk også i dag. Det er forskjell på finsk og kvensk, men det er en overstigelig barriere. Det kvenske språket har gradvis utviklet seg, og blitt tilpasset natur og kultur. Da kvenene kom, måtte de for eksempel finne nye ord knyttet til fiske, ord de ikke hadde hatt brukt for i innlands-Finland, sier Lindbach.

Om kvenske navnetradisjoner

En stor utfordring er at navn kan være nedtegnet veldig forskjellig, noe som også er vanlig i all annen slektsforskning. Kvenene hadde gjerne et hjemmenavn på kvensk og et «ofsielt» navn de ble registrert med. Det siste var ofte et patronymikon. Kvenske etternavn er gjerne gårdsnavn, og det skjedde ofte at det ble gjort et navnebytte ved flytting. Det var ingen vits å hete «Per i Lia» om du flyttet til en strand, for eksempel. Enda mer utfordrende er det å finne rett person før de flyttet over grensen. Her kan et navn være skrevet så forskjellig at du må kjenne igjen for- historien deres eller en konkret sak for å vite at det er snakk om riktig person. En person kan også ha ulike fornavn i norske og svenske kilder. For eksempel kan en mann med navnet Per Ole Nils bli omtalt som Per i norske kilder, og Nils i de svenske. I Sverige kan dessuten Per bli Pär.

Ellers er det verdt å merke seg at en person gjerne kan dukke opp med tilnavnet «qven» i kildene. For eksempel Per Hansen Qven.

Om slektsforskning på kvener

Før du starter å lete i Finland og Sverige er det lurt å lete opp mest mulig informasjon i Norge. Det kan gjøre det enklere å finne frem når du skal slektsforske i våre naboland.

Om kilder til kvener

Det finnes ingen egne primærkilder spesifikt for kvener hverken i Norge, Sverige eller Finland, med unntak av oversikten over kvener fra finnerydningene i General- jordeboka fra 1743, som er nevnt tidligere i denne artikkelen. Men det finnes kilder det kan være lurt å ta en ekstra kikk på, og vi nevner noen av dem under.

Kilder i Sverige/Finland

Før de kvenske forfedrene dine kom til Norge, kan du finne dem i svenske og finske kilder. I grenseområdet (Tornedalen) kan det hende du må lete både i finske og svenske kilder for å finne frem. Du finner guider til slektsforskning i begge landene på våre nettsider, samt i Slekt og Data 4-2017. Men en god kilde det er verdt å nevne er husforhørene. I disse kan kvenene gjerne stå oppført som «nybyggere».

Mye av det fysiske arkivmaterialet som er knyttet til kvener finner du i Landsarkivet i Härnösand i Sverige og Uleåborgs landsarkiv i Finland. Det er mulig å ta kontakt med dem for å få mer informasjon. Men det er lurt å ha i bakhodet at ikke alle i utlandet vet hva kvener er.

Kilder i Norge

Folketellinger

Etnisitet står oppgitt i flere folketellinger, noe du kan lese mer om i guiden til slektsforskning på samer. Her kan kvenene stå oppført som blant annet K for kvene, L for lappisk eller B for blandet.

Skifteprotokoller

Skifteprotokollene kan være en god kilde om du ønsker å finne navnet på hele familier som kom til Norge, noe som kan være en fordel. Du finner mange skifter på Digitalarkivet.

Oversikt over kvener fra finnerydning

Ifølge Harald Lindback er dette en svært god kilde, da vi vet at den ble laget med det formål å kartlegge akkurat kvener. Det kan finnes lignende oversikter fra andre steder kvener bodde, for eksempel Nordre Nordland.

Skattelister

I denne kilden kan du av og til se at personer er omtalt med navnet Qven. Dette er også en god kilde til andre personopplysninger. Slike lister kan finnes i både kommunale arkiver og stats- og Riksarkiv.

Reisepass

Reisepassene finnes fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-årene. Her kan du finne en beskrivelse av hvor en person kom fra, hvor de reiste, hvor lenge de skulle være borte og en beskrivelse av utseendet deres. Det kan også finnes en underskrift, om eieren av passet kunne skrive. Senere får vi pass som ligner dem vi kjenner i dag. Der er ikke en person omtalt som kven, men det finnes passbilder i disse. En del av dette materialet ligger på Digitalarkivet.

Jordebøker

I jordebøkene kan du få informasjon om plassen en person bodde på, som størrelsen på gården de har blitt skattlagt for. Her kan en person stå omtalt med navnet «Nils Qven» og lignende. Noen jordebøker finnes på Digitalarkivet.

Domsbøker og annet rettsmateriale

Dette er en nyttig kilde for å finne både kvener og andre personer i befolkningen. Folk dukket hyppig opp i disse kildene. Ikke nødvendigvis fordi de var mer kriminelle før, men fordi du kunne straffes for ting som vi i dag ser på som «bagateller». Som å skjelle noen ut på gata eller ikke møte opp i gudstjeneste.

Legdsruller

Ved Statsarkivet i Tromsø oppbevares en god del legdsruller som inneholder navn på alle menn og guttebarn fra Troms og Finnmark på siste del av 1700-tallet og litt inn på 1800-tallet. Listene gir opplysninger om navn, alder, bosted og hvor de er født.

Litteratur og nettsider

Det er forsket mye på kvenske familier og mange slekter er kartlagt. Det finnes mange sider på internett og mye god litteratur hvor du kan lese mer om dette. Men husk å alltid ta det du finner i andres arbeid med en klype salt, og kontroller informasjonen opp mot andre kilder.

DNA

I Finland og Sverige er det mange som DNA-tester seg, og en DNA-test kan derfor være et nyttig hjelpemiddel for å komme videre hvis du slektsforsker i disse landene.

KILDER: Harald Lindback og Øyvind S. Larsen

Ennå ikke medlem

i Norges største organisasjon for slektsforskere?

Se alle medlemsfordeler

Annonse:

banner ad