bruk av fars fornavn som slektsreferanse.

[Roy Herbert Rennan]

Hei

Jeg holder på med ei slektsbok og jeg har konsekvent registrert fars fornavn som en slektsreferanse til personene, f.eks Roy Edmundsen Rennan som en referanse til min far Edmund også til egne barn Kjersti Roysdatter Rennan.

Jeg mener man enklere kan finne relasjonene i ei slektsbok sortert på familier når mann bruker farsnavnet som referanse. Det skulle vel ikke være noe i veien for å bruke mors navn heller, men det har vel ikke vært vanlig.

Jeg ser at dette er brukt i andre slektsbøker også f.eks i Bølbøkene - Folket etter Erik Bøl.

Noen synspunkter på dette og om det er vanlig og er naturlig å ta med i slektsbøker.

Mvh
Roy H.

[Tore Kristiansen]

Det er vel både og.
Men mitt inntrykk er at dette er litt utdatert, og var kanskje litt mer vanlig på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet? Men det kan bare være hva jeg synes.

Folk venner seg til hva som står, og hvis det forklares godt, får du ingen reaksjoner fra leserne. Men hvis de ikke leser innledninga eller forordet først...
Er det ikke andre måter du kan bruke til å henvise til slektninger på da?

Olaf viste til ei bok på Nasjonalbiblioteket om bruk av navn i dette temaet, Et interessant skriv vedrørende navn. Det går ikke akkurat på det du spør om, men det er interessante utlegninger der.

[dn26464]

jeg har konsekvent registrert fars fornavn som en slektsreferanse til personene

Jeg synes ikke det er noe poeng å gjeninnføre bruk av patronymer.
Dette opphørte hos oss ved navneloven av 1923.
Folk bør bli omtalt med de navn som de selv bruker eller har brukt.
Patronymer bør bare brukes på dem som brukte dem da de levde.

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Jeg synes ikke det er noe poeng å gjeninnføre bruk av patronymer.
Dette opphørte hos oss ved navneloven av 1923.

Det stemmer vel ikkje heilt...
Også i dag kan du ta "en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet" som etternamn (Namnelova § 4 punkt 2) eller som mellomnamn (§9).

Folk bør bli omtalt med de navn som de selv bruker eller har brukt.
Patronymer bør bare brukes på dem som brukte dem da de levde.

På 1970-talet brukte eg ekte patronym som mellomnamn av og til....
Høyrer eg då til "dei som brukte [patronym] då dei levde"?
Og korleis skal folk kunne vite kven som av og til, eller for ein periode, brukte patronym?

Eg har ein onkel som nesten konsekvent brukar initialen til faren sitt namn som mellombokstav.
(Han har ein granne med same for og etternamn, og grannen brukar også sin farsbokstav som mellombokstav).
Eg tvilar på at patronymet står som mellomnamn i folkeregisteret for nokon av dei (men bokstaven står t.d. i telefonkatalogen). Høyrer dei til "dei som brukte [patronym] då dei levde"?

[Astrid Mollan]

Jeg er en av kvinnene som ikke har tatt min manns navn ved giftemål. Dette ble først lovlig i 1964. Mellom 1923 og 1964 måtte kvinnen ta mannens navn. Jeg ergrer meg grønn når jeg i slektsbøker og trær står som Astrid pluss min manns etternavn.

På mitt slektstre på ancestry og mac bruker jeg konsekvent patronym og det etternavnet vedkommende hadde ved fødselen, også på de som ble født etter 1923. Jeg heter på mine trær Astrid Olesdatter Mollan. Jeg blander ikke inn navnet til eventuelle ektefeller eller samboere.

Dette er et valg jeg tok helt i begynnelsen av min slektsforskning.
(Tore kjenner godt til mine synspunkter).

[gj03489]

Enig med Astrid Mollan. Jeg har heller ikke tatt min mann etternavn, og synes nærmest det er en fornærmelse at jeg på diverse slektstrær figurerer med hans etternavn. (':lol:')Like irriterende er det når andre slektninger "mister" sitt egentlige slektsnavn og blir tildelt et patronym, noe som føles veldig fremmed i vår tid. Tross alt forsvant skikken med patronym i praksis på begynnelsen av 1900-tallet, selv om først navneloven av 1923 innførte felles slektsnavn for ektepar. Folk får gjøre hva de vil når de setter opp slektstrær for sine egne nære familiemedlemmer, men for meg føles det nærmest respektløst at "noen" tar seg friheter og "tildeler" ofte vilt fremmede mennesker et feilaktig navn og publiserer dette både her og der.

[dn26464]

Hvis en kvinne gifter seg med en som heter Per Hansen, og så kaller seg Hansen, har hun ikke valgt et patronym. Da er Hansen å forstå som et familienavn (selv om det opprinnelig var et patronym for en som var sønnen til Hans).

Jeg har for øvrig full forståelse for at man velger å fortsette med sitt opprinnelige etternavn etter et giftermål.

Mitt forrige innlegg var ikke en oppfordring om å la være å bruke Hansen, Eriksen eller andre familienavn som opprinnelig har vært patronymer. Jeg synes bare at man skal skrive inn navnene slik personene selv skrev dem, eller så tilnærmet som mulig. Men dette får man jo gjøre som man vil med.

[Roy Herbert Rennan]

Takk for tilbakemeldinger på mitt innlegg.

Jeg bruker alltid pikenavnet på de jeg registrerer og ikke ektefellens slektsnavn til etternavn. I de aller fleste tilfelle vil det være fars etternavn om ikke noen klart har sagt fra at de bruker mors slektsnavn.

Grunnen til at jeg har valgt å bruke fars fornavn som en slektsreferanse er at jeg tror det vil være enklere for den enkelte å se familiesammenhengene i ei slektsbok sortert på familier.
Å se relasjonene i egen familie er nok enklere enn å se dem i andre familiesammenhenger.

I allefall vil det være en tanke som det er nevnt i et innlegg her å skrive i innledningen til slektsboka hvorfor det er valgt å ta med fars fornavn som en slektsreferanse (f.eks Olasdatter).

Uansett vil det nok være mange meninger om dette.

Mvh
Roy H.

[dn26464]

Slettet. Dobbeltposting (se neste).

[dn26464]

Jeg ser poenget ditt og har stor forståelse for det. Men selv har jeg valgt å bruke de navnene som mine forfedre og slektninger selv brukte, eller som jeg antar at de brukte.