Gml navneskikk på gårdene

[dn23333]

Hei
Morfar het Hans - farfar Lars
Mor var odelsarvingen, og far den heldige som fekk tak i "jordtausa"
En sønn het Hans og en Lars. Lars overtar gården, og Hans er "forsvunnet" (død?) ved skifte etter faren.

Hvem var mest sannsynlig eldst av disse brødrene - var det morfar som var den "berettigede" til første-oppkalling siden gården var på morsslekta
Vanligvis fikk vel eldstesønnen navn etter farfar.

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Slike "reglar" har vore praktiserte med svært mange unnatak. Om ein undersøkjer alle tilfelle på den tida og i det området, kan det hende ein finn at det eine statistisk sett er litt meir sannsynleg enn det andre. Men du kunne likevel ikkje slutta noko for det spesielle tilfellet. Dersom du ikkje finn fødsel/dåp eller andre kjelder for alder, kjem du ikkje noko lenger.

[gj06158]

En måte slektstanken kom klart fram på, er at barna ble oppkalt etter sine forfedre. Regelen var at eldste sønnen ble oppkalt etter farfaren, eldste datter etter farmor, så kom morfar og mormor, og siden andre i slekten. Av og til hendte det, særlig om slekta til kona ble sett på som finere en slekta til mannen, at morfaren og mormoren ble kalt opp først. Likeledes kunne det hende når en giftet seg inn på en gård, for å ta vare på de navnene som hørte til gården.

[dn23333]

Takk skal dere ha

Mor måtte ha gjort "et godt stykke arbeid" det herrens år 1774........ Hans er døpt i mars 1774, og Lars dør i 1816, 42 år.
Tror nok det er et "slingringsmonn" på Lars`s fødselsår, men jeg finner ikke dåpen hans i perioden 1772 - 75, så jeg skal fortsette å lete etter Lars`s konfirmasjon og giftemål.

[Ivar Ståle Ertesvåg]

En måte slektstanken kom klart fram på, er at barna ble oppkalt etter sine forfedre. Regelen var .....

Dette kan du sikkert dokumentere. Kven har undersøkt og funne så faste reglar som du her framstiller det?

[dn23333]

Hei
Uskreven regel på "bondelandet" kanskje....
Finnes litteratur om dette.
Den gamle nordiske oppkallingsskikken går i regelen ut på at de to eldste av hvert kjønn blant søskena skulle kalles opp etter sine besteforeldre (Haslum 2005:123).

Jeg er av "bondeslekt" samme hvor jeg snur meg i landet, og ser ofte det mønster som Fredriksen beskriver enten det er i Gudbransdalen, på Nordmøre eller i Nord-Trøndelag - faktisk helt frem til min far og hans søskens .

mvh
aase margrethe
(gjett hva mine bestemødre heter da...

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Har du tittelen på Haslum 2005?

Når du skriv at du "ser ofte" - så fortel vel det også at det er mange tilfelle som ikkje oppfyller "regelen".

Det er mange som har synsa om dette, også på trykk. Men det er få som har lagt fram noko særleg med kvantitativ dokumentasjon, og det som finst stør ikkje utan vidare dei "reglane" som det vart sagt har vore der. Men kanskje T. Fredriksen har noko?

[dn23333]

Hei
Eller filosofisk fakultet kanskje...
aase

[Ivar Ståle Ertesvåg]

du oppga tilvisinga "Haslum 2005:123". Det tyder vanlegvis s. 123 i eit verk av ein forfattar Haslum utgjeve i året 2005 (og at nøyaktig referanse står i litteraturlista). Eg reknar med at det er Vidar Haslum, men i Bibsys finn eg ikkje noko han har gjeve ut i 2005.

[Arild Jarle Kompelien]

Som Ivar er inne på mangler det klar dokumentasjon på disse oppkallingsreglene.

Likevel er det slik at man ser mønstre når man har arbeidet med ei kilde over tid. F. eks. har jeg gått gjennom pantebøkene for Hof, Hedmark fra 1712 til 1852. I det tidsrommet er det mange skjøter i forbindelse med at barn tar over garden etter foreldrene. I de aller fleste tilfellene går det på dette mønsteret - Ole Andersen overdrar garden til sin eldste sønn Anders. Det ville være merkelig om dette mønsteret er tilfeldig. Det kunne også være interessant å se på de tilfellene der - Ole Andersen overdrar garden til sin sønn Lars. I mange av slike tilfeller er det min hypotese at man vil finne at eldste sønn er død.

Helst skulle dette vært undersøkt nærmere og blitt tallfestet. Jeg ser det. Men man ser mønstre uten å undersøke nærmere; på samme måte som få vil ha innvendinger mot en hypotese om at mange i eldre tid er ført som Ole i kirkebøkene.

Når det er sagt er jeg enig med Ivar i at man ikke kan bruke dette som en fasit for et enkelt tilfelle.

[gj06158]

En måte slektstanken kom klart fram på, er at barna ble oppkalt etter sine forfedre. Regelen var .....

Dette kan du sikkert dokumentere. Kven har undersøkt og funne så faste reglar som du her framstiller det?

Har hentet det fra boka Slektsgransking av Einar Hovdhaugen.

Ofte så stemmer denne regelen i gammel tid, men fra 1800-tallet og oppover avviker ofte regelen. Min erfaring er at det så godt som alltid er ett av barna som blir oppkalt etter en av foreldrene eller besteforeldrene. Så jeg vil si at den er et godt holdepunkt.

[Ola Morken]

Finnes det noe erfaring på om oppkallingsskikken ble mer konsekvent benyttet i enkelte deler av landet fremfor andre?
Hvordan var f.eks. forholdet by/land?

[dn03022]

Hvilke(n) tidsperiode(r) diskuteres her - det er f eks tiden fra tidlig 1700-tall og fremover et stykke ?

[Ola Morken]

Ja, jeg tenkte på 1700 tallet og litt inpå 1800.
Var det et oppkallingsmønster blant de "kondisjonerte" også?
mvh

[dn03022]

Det finnes noe forsknings på området. Blant annet en artikkel av Hege Brit Randsborg i tidsskriftet Namn og Nemne ca 1990. (Gjelder 1700-tallet.) Ved Universitetet i Bergen er det en eller flere historie hovedoppgaver (eller tilsvarende) som har undersøkt navnsskikk og oppkalling på 1700-tallet. Også i NST finnes det artikler over emnet. Diss emå brukes med forsiktighet, men for 1700-tallet skulle de ha gyldighet.

[Ola Morken]

Mange takk til Tore. Jeg blir stadig imponert over din kildeoversikt
mvh

[Anne Lise Hovdal]

Ligger noe etter i lesingen på Slektsforumet og tar opp et gammelt emne igjen. På mange steder ble eldste sønn på 1700-tallet oppkalt etter farfar, og eldste datter etter farmor. De neste barna kunne bli oppkalt etter mormor og morfar. Det hadde litt med hvilken posisjon
barnas besteforeldre hadde, og som det skrives her så var det mormor og morfar som ofte ble oppkalt først hvis morslekten var av høyere rang enn farsslekten. I noen familier kunne ikke besteforeldrene kalles opp igjen før etter at de var døde.

Det var også vanlig at hvis f.eks. Peder Hansen var gift med Marit Nilsdatter i 1. ekteskap og Marit døde, så ble eldste datter i neste ekteskap oppkalt etter henne. Hvis Peder Nilsen døde først, var det vanlig at Marits eldste sønn i neste ekteskap het Peder. Også barn som døde ble ofte oppkalt igjen.