Minervas forlis 11. juli 1876

[Viggo Eide]

Den 11. juli 1876 forliste jakta (eller jekta) MINERVA fra Lofoten. Båten gikk rundt på Vestfjorden, nærmere bestemt mellom Landegode og Helligvær, og føreren Peder Kristensen med flere omkom.

Eiere var Peder Kristensen fra Valnesfjord i Salten, og Hans Benoni fra Apnes i Hol, Lofoten. Benoni var skipper og Kristensen styrmann.

Har noen navn på andre omkomne og eventuelle lenker til kirkebøker eller andre kilder som omtaler forliset ?

[Carsten Henrik Schanche]

Her er 3 stk. som omkom ved forlis i Vestfjorden

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?i ... _side=-124

[Viggo Eide]

Takk for svar. Jeg viste at det sto en plass, men hadde ikke klart å finne tilbake til kilden her.

Nå fant jeg også prestens inntegnelser i Ministerialbok for Borge 1869-1887, her som nr 20, 21 og 22.

Slik jeg leser inntegnelsen er disse tre registrert som døde på havet, men de er ikke begravet, ettersom begravelsesdato ikke er utfylt hos presten. Hos klokkeren tolket jeg først tegnene -- som identisk med -"- eller ditto - do.

Nå leser jeg det som at begravelsen ikke fant sted da de tre avdøde ikke var funnet.

[Kristine Holm Nilsen]

Heisann!

Av tilfeldige grunner har jeg liggende et skriv om dette jekteforliset.
Det er antakelig skrevet som bidrag til en årbok eller lignende, forfattet av en mann ved navn Skjalg Halmøy, Tinden.

Her får du også navn på eneste overlevende, og en av de omkomne som fløt i land etter forliset.


"Her skal fortelles om et jekteforlis.
Det var om sommeren 1876 jekten ”Minerva” lå i Stamsund i Lofoten og skipets innlast bestående av rundfisk og tran for årets annet stevne i Bergen. Jekten var så god som ny og var på 800 tønners drektighet. Dens eiere var Peder Kristensen fra Valnesfjord i Salten, og Hans Benoni fra Apnes i Hol, Lofoten. Benoni var skipper og Kristensen var styrmann, og skipperen foresto regnskapet.

Det var i juli måned. Snart lå ”Minerva” der fullastet, og klar til å lette anker. Kjente og pårørende var ombord til avskjed og med ønske om god tur, og så sto jekta med sin høye fiskefarm ut fra Stamsund havn.
Og for en strykende nordvest bar det over Vestfjorden med kurs for Helligvær ved Bodø. Da Landego var passert, trakk det opp med svære, svarte skymasser i vest og sør. Det var tydelig at en floing var i anmarsj, men uværet kom så fort, og med slik voldsomhet, at man ombord i ”Minerva” ikke greide å få minsket seil i tide. Dette førte til at skipet kantret og ble så en kort stund liggende med sterk slagside. Men så gikk fiskefarmen i raus i den voldsomt opprørte sjøen. Jekten la seg nå helt over på siden, mens sjøen brøt over den, og hele mannskapet ble skylt bort. Det siste man så til styrmannen Peder Kristensen, var at han satt og klamret seg fast til godset på masten. En av mannskapet, Peder Knutsen fra Kartnes i Lofoten, fikk tak i en flake (luke) og holdt seg oppe ved den. Det lyktes han å få tak i skipperen Hans Benoni, som drev omkring på en såkalt omstøing (farmstøtte) og var meget medtatt. Men dermed ble flaken for meget belastet og ville gå under. De to menn kjempet en fortvilet kamp for livet, en på hver side av flaket. Kort etter døde Benoni, falt bakover og forsvant i sjøen.
Peder Knutsen drev videre med sin flake, som han klorte seg fast til med sine siste krefter. Jekten så han ikke mer til, og alle kameratene var sikkert blitt stormens og havets bytte. Til slutt ble han slengt mot land ved en liten og helt øde holme, som skal ligge et par mil vest av Helligvær. Etter å ha krabbet seg fri av brenningen falt han sammen og ble liggende bevisstløs - hvor lenge kunne han ikke si. Han våknet ved at solen skinte varm og god. Uværet var over, og han tørket sine klær på berget. Vann fant han i en fordypning i berget. Sulten slet i ham, men Gud var nær med hjelpen også her, fortalte han. Fra den forliste jekt var det drevet i land noe tørrfisk.
Flere dager måtte han tilbringe på den ensomme holmen. Solen skinte sommervarm, men vannet i den lille bergklippen svant fort inn. Hans eneste håp var at det skulle komme en båt i nærheten. Han speidet og speidet til han var nesten halvblind, fortalte han. Så fikk han øye på en båt et stykke borte på sjøen. Han sprang opp på holmens høyeste punkt, ropte og huiet alt det han hadde krefter til. Det var som en ny kamp for livet. Endelig reiste den ene av mennene i båten seg og stirret mot holmen. ”Da satte jeg meg ned og gråt”, sa Peder. ”Nå var jeg, Gud være takket, berget.”

Inne på Helligvær ble det mat og drikke og god søvn å få. Så bar det videre til Bodø, og derfra til Stamsund med kystskipet.
Det gikk sent med etterretninger den gang, og enda god tid etter forliset var det ingen i Lofoten som visste noe om ulykken. Da så nyheten kom, ga det et sjokk i folket, og de som hadde sendt føring med skipet ble forferdet fordi det kanskje ikke var i orden med assuransen av godset (fisken og trana), som skulle gi betaling for melvarer og annet i Bergen. Men assuransen var heldigvis i orden.
Noen dager senere kom Peder Knutsen heim - alene av de som var dratt ut.

Utpå sommeren drev et av likene i land i Leiranger, flere mil nordenfor Bodø. Det var Hans Benoni, som ligger gravlagt i Tennesvik kirkegård i Lofoten.
Ingen av de andre ga havet tilbake, men gjemmer dem blant de mange i Vestfjordens store kirkegård."

[Viggo Eide]

Takk for svar.

Dette skrivet har jeg også fått tak i på uforklarlig vis, og vi skal trykke det neste nr av Salten slekt - medlemsbladet til DIS-Salten Slekthistorielag. I den forbindelse jakter jeg på utfyllende opplysninger om forliset, og noen flere har jeg funnet.

Sjalg Hamnøy døde i 2002. Jeg vet ikke om artikkelen noengang er blir publisert.

[Paul Johan Hals]

Skjalg Halmøy eller "han Skjalg i Tinden" som han ofte ble kalt var en aktiv person på mange områder, ikke minst innen redningsselskapet (NSSR). Dersom historien har vært "trykket" er det muligens i redningsselskapets årbok.
Såvidt jeg kan se har historien ikke stått i Øksnes historielags årsskrift "Leddiken".

"Tennesvik" må vel være en feilskriving for Sennesvik.

Mvh Paul

[Per Magne Ole Bernhardsen]

Samme (stort sett) historie er fortalt i Hol bygdebok s.815. (Hol bygdebok av Per Berg 1971). Historien er også trykket i Lofotr 1991 (s. 80), Årboka for Vestvågøy historielag. Forfatter her er Kjell Sletteng.

[Viggo Eide]

Takk til Paul for rett henvisning.

Nå fant jeg gravstøtta til Hans Benoni (og foto av den) på gamle Sennesvik kirkegård - Taen.

Takk til Per Magne for kildehenvisninger. Jeg skal sjekke dem opp.