Kvinnen «A» og mannen «E» er i 1920 gift, hver på sin kant og med barn i begge ekteskap. Tidlig på 1920-tallet innleder de to et forhold og A blir gravid. Ved dåpen står barnet oppført som «ekte» og med A’s ektemann som barnefar etter «pater est»-regelen, siden A er gift. Det er ingen kommentarer i dåpsprotokollen. Senere ryker begge ekteskap. Skilsmissene er fortsatt innenfor 100-års-fristen, men i vielsesprotokollen til E fra 10 år tidligere er det gjort en påtegning. Her står det en dato i 1927 som jeg tolker som en note om at dette ekteskapet er oppløst. I vielsesprotokollen til A står det ingen slik påtegning. På begynnelsen av 1930-tallet har jeg funnet et mantallsregister der både A og E er oppført, nå på samme adresse. A er her oppført med E sitt etternavn, mens hun tidligere hadde sin første ektemanns navn. Jeg har ikke lykkes med å finne noen ekteskaps-inngåelse mellom A og E, verken i kirkebøker eller i borgerlige vielsesprotokoller. E døde ikke så mange år senere, men A benyttet hans etternavn, også som enke. Hennes barn, derimot, beholdt sin fars etternavn, også det barnet som (tror vi) var et resultat av det utenomekteskapelige forholdet.Dette reiser følgende metodespørsmål, som ikke er knyttet direkte til personene:
- Dersom også A ble innvilget skilsmisse, ville det normalt blitt ført som en kommentar i kirkeboken for hennes opprinnelige vielse?
- Hva var kravet for å innvilge skilsmisse på 1920-tallet? Forutsatte det enighet hos begge ektefellene?
- Dersom A ikke fikk formell skilsmisse, men bare flyttet inn hos den fraskilte E, kunne hun da søke om navneendring? Hvor er i så fall det registrert? Eller kunne hun bare begynne å bruke mannen/samboerens etternavn, uten noen formalia?
- Når 100-års sperrefrist for disse skilsmissene om få år blir passert, hvor kan jeg da søke etter dem?
