Overgang fra farsnavn til etternavn og omvendt (!)

[Tore Langholm]

En av mine aner oppgis som voksen kvinne i kirkebøker (vielse og dåp av barn) og folketellinger som Elen Ellingsdatter. Jeg har ingen sikre kandidater på hvem hennes foreldre er, men har funnet frem til en Erich Ellingsen som døpte en datter Elen til riktig sted og tid. Det er også andre ting som tyder på at dette er rette foreldre. Det jeg lurer på nå, er hvor vanlig det var at en kvinne arvet sin fars farsnavn eller etternavn men konverterte det til datterformen. Det dreier seg om en fødsel i Bergen i 1767 og kirkebokoppførsler etc. samme sted utover på 1790-tallet og etter århundreskiftet.

[dn01013]

Den tradisjonen begynte vel i byene omtrent på angitt tid.
Men, for å vite om du gjetter riktig trenger du et annet filiasjonsbevis, altså en kilde som nevner far og datter samtidig.

Et godt filiasjonsbevis vil f.eks. være et skifte hvor Elen nevnes som arving.

[Tore Langholm]

Takk. Jeg skjønner at jeg bør basere meg på mer enn et tilfeldig navnetreff i en kirkebok, spørsmålet var egentlig om dette er noe å gå videre med i det hele tatt.

Men da kan jeg altså tolke deg slik at det var helt vanlig at datteren til Erik Ellingsen kunne kalle seg ikke bare Elen Ellingsen men faktisk også Elen Ellingsdatter?

[gj12185]

Alf kan sikkert svare for seg selv, men jeg har aldri vært borti en sak hvor et navn har vært endret på den måten du beskriver.
Det kan nok forekomme at farsnavn er feilskrevet i kirkebøker, men sjelden ved dåpen. Elen Ellingsdatter er sannsynligvis ikke datter av Erich Ellingsen, da hadde hun hatt navnet Elen Erichsdatter, evt. Elen Ellingsen hvis Ellingsen hadde vært et slektsnavn som alle brukte. På den tiden du henviser til var det stort sett bare adel og enkelte besteborgere som brukte faste slektsnavn, og de navnene var ofte av utenlandsk opprinnelse eller knyttet til steder, og sjelden sen-navn. Det må vel nevnes at Bergen til tider har gått på tvers av det som var vanlig i andre deler av landet på grunn av stor innflytelse fra utenlandske slekter.
Overgang fra patronymikon til fast etternavn for 'vanlige' folk kom igang i slutten på 1800-tallet, først i byene, på landsbygda noe senere, men litt forskjellig fra landsdel til landsdel. Med navneloven av 1923 kom et påbud om bruk av slektsnavn, men patronymikon som mellomnavn er tillatt og forsatt mye brukt.

Det blir jo et sidesprang fra temaet å nevne det, men det har vel faktisk blitt litt av en motesak de senere tiår å bruke patronymikon som mellomnavn igjen, personlig synes jeg det er en fin hyllest til sitt opphav å bruke det.

[Bjørn Kåre Nilssen]

Det kan sikkert ha skjedd, men at det var særlig vanlig er vel neppe tilfellet?
I likhet med Olaf Larsen har jeg heller aldri støtt på dette at man bare gjør om sin fars patronym fra '-son' til '-datter'. At man går over til å bruke fars patronym som slektsnavn er derimot helt vanlig i mine slekter også, både fra Bergens-området og Agder.

[dn01013]

Når jeg leser om igjen spørsmålet vil jeg nok si meg enig i at presten i såfall har skrevet feil patronym eller at faren het Elling Erichsen.

Det som begynte å dukke opp på den tiden var at barna brukte farens patronym som slektsnavn, men vanlig i byene var det neppe før etter 1800.

Har en x-oldemor som ved dåpen av søster til min ane kalte seg Anne Marie Johannesdatter Olsen.
Viste seg at faren het Johan Olsen. En hanskemaker fra Christiania på bygdebesøk i Rakkestad

[Tore Langholm]

Takk for oppklaring. Da legger jeg det sporet til side.