Ingebret Ingvaldsen/ Ingvalsen eller Ingebret Ingevoldsen, døpt 31.12.1812
Klarer ikke å lese dette... kan noen hjelpe?
http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?i ... d=7470&uid =ny&idx_side=-78
Kirkebok, Rødenes, Østfold, 1812
Moderator: MOD_tydehjelp
Re: kirkebok fra Rødenes i Østfold
Lenke til døpte i Rødenes 31.12.1812. Der er ingen Ingebret som er døpt.
Rødenes, Ministerialbok nr. I 3 (1777-1814), Fødte og døpte 1813, side 77.
Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?i ... x_side=-78
Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?i ... x_side=-78
Re: kirkebok fra Rødenes i Østfold
Hvis det er den nest nederste dåpen på venstre side du mener, så heter dåpsbarnet Ingevold. Foreldrene er Thor Ingevoldsen Bunæs og Susanna Thorsd. Barnet er hjemmedøpt.
Venleg helsing Kjetil
Re: kirkebok fra Rødenes i Østfold
Ja det er riktig, ser du hva Ingevald sitt etternavn er ved dåpen?
Kristine
Re: kirkebok fra Rødenes i Østfold
Siden farens fornavn er Thor, vil Ingevold bli benevnt som Ingevold Thorsen. Ettersom gården de bor på heter Bunæs kan han bli benevnt som Ingevold Thorsen Bunæs eller bare Ingevold Bunæs.
Mvh Paul
Mvh Paul
Re: kirkebok fra Rødenes i Østfold
Ja, Kristine, slik som Paul Johan beskriver, var det den gangen. De fleste personer hadde ikke et fast "etternavn" slik som vi har idag. Personens eget navn var fornavnet, og dertil kom et såkalt patronymikon, dvs. farens fornavn med "søn, son eller sen" for menn, og "dotter, daatter eller datter" for kvinner. Ofte ble dette forkortet til s. eller d/dtr. (Slik er fremdeles idag navnetradisjonen i Island).
I tillegg ser man ofte at bostedet (f.eks. gardsnavnet) ble brukt som etslags "tilnavn". Formelt var ikke dette en offisiell del av navnet, men mer å regne som en adressebetegnelse. I dagligtalen kunne nok både patromymikonet og gårdsnavnet bli brukt ved omtale av en person. Noen ganger ser man også i gamle dokumenter at personen selv tok med gardsnavnet i sin signatur, slik at det ser ut som et "etternavn" i moderne forstand. Først ved navneloven i 1923 fikk vi påbud om at folk skal føre et eget etternavn. Det er en beskrivelse av dette her: http://folk.uib.no/hnoiu/navn/navneart/ ... e_Tipp.pdf
Eksempel: Da min tip-tip-tipoldefar undertegnet pantobligasjoner for lån på 1830-tallet, signerte han: Kittel T. Egen. Dette var neppe hans formelle navn, det var nok bare Kjetil Torjusson (i muntlig form) da han ble født på garden Gryte. Men han hadde i voksen alder kjøpt og flyttet til gården Eikjæ, og da var det praktisk at han betegnet seg på en slik måte. Når det gjelder hvordan folk skrev sine navn, kan man nok neppe heller legge særlig vekt på dette, fordi skrivemåten den gang var influert av hvordan man med et dansk skriftbilde skulle forsøke å gjengi et muntlig uttalt norsk navn eller ord. Da blir f.eks. lett Kjetil og Kjittil til Kittel eller Ketil og Eikjæ til Egen eller Eiken.
(Med dagens ungdoms problemer med kj-lyden i norsk språk, kan det jo bli enda verre: Sjetil og Sjitil - ,
thi-hi)
I tillegg ser man ofte at bostedet (f.eks. gardsnavnet) ble brukt som etslags "tilnavn". Formelt var ikke dette en offisiell del av navnet, men mer å regne som en adressebetegnelse. I dagligtalen kunne nok både patromymikonet og gårdsnavnet bli brukt ved omtale av en person. Noen ganger ser man også i gamle dokumenter at personen selv tok med gardsnavnet i sin signatur, slik at det ser ut som et "etternavn" i moderne forstand. Først ved navneloven i 1923 fikk vi påbud om at folk skal føre et eget etternavn. Det er en beskrivelse av dette her: http://folk.uib.no/hnoiu/navn/navneart/ ... e_Tipp.pdf
Eksempel: Da min tip-tip-tipoldefar undertegnet pantobligasjoner for lån på 1830-tallet, signerte han: Kittel T. Egen. Dette var neppe hans formelle navn, det var nok bare Kjetil Torjusson (i muntlig form) da han ble født på garden Gryte. Men han hadde i voksen alder kjøpt og flyttet til gården Eikjæ, og da var det praktisk at han betegnet seg på en slik måte. Når det gjelder hvordan folk skrev sine navn, kan man nok neppe heller legge særlig vekt på dette, fordi skrivemåten den gang var influert av hvordan man med et dansk skriftbilde skulle forsøke å gjengi et muntlig uttalt norsk navn eller ord. Da blir f.eks. lett Kjetil og Kjittil til Kittel eller Ketil og Eikjæ til Egen eller Eiken.
(Med dagens ungdoms problemer med kj-lyden i norsk språk, kan det jo bli enda verre: Sjetil og Sjitil - ,
Venleg helsing Kjetil