arvinger etter Bjarne Aune søkes

[dn05365]

http://www.agderposten.no/article/20100 ... ABONNEMENT

[Marit Hegsvold Nyhus]

Hei

Kan være denne i Mosvik-Værran i 1900

Dåpen som viser at han er født 17/4-1898 og det står jo også på gravstenen fra avisartikkelen.

Som vi ser av tellingen hadde han mange søsken.

Mvh
Marit

[Marit Hegsvold Nyhus]

På denne siden under nr 116 finnes litt info om Bjarnes foreldre og søsken og noe om etterkommere etter noen av søsknene http://familytreemaker.genealogy.com/us ... -0014.html

Det er iallefall oppført etterkommere etter søsteren Alvhilds barn som lever så det skulle være mulig å finne arvinger her.

Marit

[Marit Hegsvold Nyhus]

Sender en mail direkte til journalisten som har skrevet innlegget med link til temaet.

Marit

[Solveig R. Håklev]

Samme sak på DA debatt nr 78988

[Anne Berit Hildrum]

Arvinger til Bjarne har fått beskjed, og de tar kontakt med advokaten. Agderposten har også fått beskjed, og skulle videreformidle til Advokaten de også.

Anne

[dn20182]

Så kan man jo reflektere litt over om det i vår tid alltid kan synes naturlig at man arver, kun som følge av et slektskap. I tidligere tider hadde ætta forpliktelser overfor hverandre, f.eks. plikt til forsorg, og den hadde rett til bøter ved krenkelser. Bl.a. som følge av dette var det en oppfatning om at eiendeler som f.eks. fast eiendom ikke tilhørte den enkelte, men ætta. Dette var et grunnlag for odelsretten. Det er lett å forstå arverett som motstykke til forsørgelsesplikt.

Det kan også nevnes at barn hadde forsørgelsesplikt overfor sine foreldre helt frem til folketrygdloven trådte i kraft i 1967. Da er det også lett å erkjenne at barna til gjengjeld skal arve det foreldrene etterlater seg. Men når barn idag ikke lenger har denne forsørgelsesplikten, blir det etter min mening vanskeligere å forstå hvorfor arveloven fremdeles har "pliktdelsregler" som innebærer at foreldre kun kan forføye fritt over 1/3-del ved testament, mens 2/3 (med beløpsbegrensning) er lovbestemt arv til barna og øvrige livsarvinger, uansett hvordan de måtte ha betedd seg overfor foreldrene.

I et tilfelle hvor arv tilfaller fjernere slektninger, som kanskje aldri har hatt noe med arvelateren å gjøre, kan man komme til å havne i det som i tysk rettsvitenskap ble kalt "Lachende Erben".

Selvsagt er det alltid hyggelig å få forøket sine midler, men er arv alltid vel fortjent?

[Anne Berit Hildrum]

Vel i dette tilfelle var det ikke pliktdelsarv, men testamentsarv. Hvis foreldrene ikke ønsker å tilgodese enkelte av sine barn så kan de alltids gi bort det de vil i levende live så lenge det ikke er gjort på en slik måte at det sees på som dødsdisposisjon.

Så de som ikke ønsker at sine barn eller barnebarn skal arve dem har alltid noen muligheter hvis de så ønsker.

Tviler på at årsaken til loven var å gi barna det de har fortjent, for da ville selvsagt noen ikke ha arvet noe, mens andre vil fått alt. Nå er det faktisk ikke alle som følger loven heller. I min familie fraskrev alle søskene til min far arv etter faren sin til fordel for den søsteren som hadde bodd med han og tatt seg av han. men rett nok i slike tilfelle burde kanskje han hatt lov til selv å testamentere alt til henne.

Anne