Hvem er jeg egentlig..?

Moderatorer: MOD_Kildereg, MOD_Generellt

Svar
dn21920
Innlegg: 1060
Registrert: 29 okt 2007 01:02:01
Sted: OSLO
Kontakt:

Hvem er jeg egentlig..?

Legg inn av dn21920 » 15 jan 2013 13:32:20

Jeg begynte slektsforskningen min med disse fire ordene; "Hvem ER jeg egentlig?"
Jeg visste jo hvem jeg var, men egentlig... Ikke det at jeg følte meg schizofren - det var bare et tomrom inni meg som trengte å bli fylt. Og svaret gav seg selv, "du må finne dine aner og danne deg et bilde av hvilket folk du stammer fra!"
Så begynte det hele omkring 2002. Jeg ville gi meg selv den tilfredstillelsen det var å få kjennskap til hvor i landet mine aner kom fra, i hvert fall såpass langt tilbake som mine tippoldeforeldre. Når disse var på plass så kunne jeg være fornøyd og tomrommet ville være fylt.
Etterhvert som arbeidet skred frem, eller skal jeg si tilbake, så erfarte jeg at noen grener var lettere enn andre å finne ut av. På dette tidspunktet var min far død. Ikke det at det hadde vært til særlig hjelp om han levde heller. Han var 0 interessert i slekten sin. Han visste hvem hans foreldre var, og trolig noen av besteforeldrene. Utover det tror jeg neppe han kunne være til hjelp. Min mor derimot, hun hadde fra barndommen en stor interesse for tanter og onkler, tildels grandtanter og onkler og besteforeldre. Mest av alt likte hun å høre sin mors fortellinger om disse. Og min mor levde da jeg begynte å lete etter slekt.
Jeg hadde mange samtaler med min mor og en av de siste samtalene tok jeg opp på en MP3-spiller med opptaksmuligheter. Få måneder etterpå døde hun. Jeg er idag svært glad for at jeg har dette opptaket. For når jeg føler meg sterk nok kan jeg spille av dette, og ikke minst høre stemmen hennes, og lydopptaket er godt bevart. :)
Vi hadde som tidligere nevnt mange og gode samtaler og hun "overførte" mange nyttige slektsopplysninger. Det skulle vise seg at det meste stemte, og noe var feil. Sånn er det vel for de fleste.
Etter noen års slektforskning var jeg kommet frem til målet mitt - alle tippoldforeldrene var funnet og i mellomtiden var enkelte av grenene ført langt tilbake i tid. Som sagt er det lettere å finne fram i enkelte av ens grener enn andre.
Hva skjedde så? målet var jo nådd. Slektsforskningen hadde gitt med en indre ro, jeg visste hvor mine aner kom fra og det er naturlig å stoppe da, - eller?

Interessen hadde dreid over i en annen retning, fra å være tuftet på hvem jeg er til hvem var de? :)
Og det er der jeg er i dag, hvem var egentlig de?

Størsteparten av tiden bruker jeg på å fylle opp med mest mulig informasjon om mine aner. For å kunne i best mulig grad danne meg et inntrykk av hele familieforhold. Inntrykkene blir mange, historiene har innhold av alle livets følelser; glede, sorg, overraskelser, tragedier, underfundigheter, usikkerheter osv...
Der jeg trodde jeg skulle slutte å bruke tid på slekten min for egen identitet skyld, tok nysgjerrigheten overhånd på hvordan de hadde det. Det var en uventet vending, men akk så interessant. Tror aldri jeg klarer å slutte helt...

Hva er din unnskyldning? :)
Med hilsen
Henning Andersen

http://www.anetavle.net//slekt/index.php

Brukeravatar
Helge Bjerkevoll
Innlegg: 2958
Registrert: 10 des 2004 22:15:36
Sted: REKDAL
Kontakt:

Re: Hvem er jeg egentlig..?

Legg inn av Helge Bjerkevoll » 17 feb 2013 12:52:14

Startinnlegget her står seg godt uten svar, men Henning spør vel også etter hvem vi andre mener vi er.

Min slektsinteresse ble vel egentlig vakt da jeg begynte å lese i bygdeboka som kom i 1977. Her var det stoff som virkelig fengslet meg, om forfedre, naboer, om både trivelige og tragiske hendinger, ja også noen tragikomiske. Om slektslinjer tilbake til adelsfolk, til Harald Hårfagre, videre bakover i ynglingeætta og det enda med Bibelen og Adam. Nå gikk det vel snart opp for meg at de eldste slektsledd måtte tas med en klype salt, og det tror jeg også forfatteren ville at vi skulle gjøre :)

Så fikk jeg møte mange av mine forfedre: Oldeforeldre, tippoldeforeldre osv. som jeg mente å kjenne meg igjen i.

Spesielt var det en person som jeg følte var meg. Min tippoldefar fødd i fattigslige kår på en fjellgard inne i Storfjorden på Sunnmøre og som hadde enda opp på en relativ stor husmannsplass her ute på Romsdalskysten . Bygdebokforfatteren siterer fra ei bok "Småfortellinger og Sagn" om denne min tippoldefar <<Stærke Peter>> At det i bygda "...boede engang en bitte liden mand som aligevel vilde være både stor og stærk". Så etterfulgt av historien om hvordan han hadde blitt "låghalt".
Var ikke dette meg da? Det var i alle fall en bit som minnet meg sterkt om genetisk arv. Men det fantes jo mange andre biter i dette spennende puslespillet som måtte utforskes og som ville fortelle mye om mine forfedre og hvem jeg egentlig er.

dn23714
Innlegg: 288
Registrert: 13 mar 2009 12:58:30
Sted: FLAKTVEIT

Re: Hvem er jeg egentlig..?

Legg inn av dn23714 » 17 feb 2013 14:37:10

Takk Henning, for et godt og velskrevet og tankevekkende innlegg.

I mitt arbeid med slekta har jeg opplevd mye av det samme som du beskriver. Og mitt ståsted er vel i korthet dette: At slektsforskning ikke dreier seg så mye om å finne de ”store” navn, men om å få vite mer om disse som var her før oss. Om de 16 tippoldeforeldre, de 32 som var to ganger tipp, og de 64 som var tre ganger tippoldeforeldre og som alle har gitt oss en ”bit” av det vi er i dag. Noen var bønder eller fiskere, noen var husmenn og noen var inderster. Mange flyttet til byene og noen dro til Amerika. De har alle sin historie å fortelle, og jo mer du får vite om dem, desto mer ønsker du å vite. Til de står der, nesten levende, foran deg.

I denne prosessen blir det etter hvert ikke bare navn og årstall som interesserer, men alle de enkeltopplysninger du kan finne som gir arbeidet mening. Fordi det er det som gjør våre forfedre til mennesker og ikke bare til navn i et slektstre.

Det er vel kanskje også dette jeg synes det er vanskelig å formidle til de som ikke arbeider med slekta slik vi gjør: At det først og fremst er prosessen som gir arbeidet mening. Det å avdekke lag på lag med opplysninger om de som var her før oss, og det å lære dem litt etter litt å kjenne, dels gjennom de opplysninger vi finner og dels gjennom de spørsmål vi stiller oss selv underveis.

Du sier til slutt: ”Der jeg trodde jeg skulle slutte å bruke tid på slekten min for egen identitet skyld, tok nysgjerrigheten overhånd på hvordan de hadde det. Det var en uventet vending, men akk så interessant. Tror aldri jeg klarer å slutte helt.”

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Arne

Svar

Gå tilbake til «Generelt»