Uskiftet bo gjennom tidene
Moderatorer: MOD_Kildereg, MOD_Generellt
Uskiftet bo gjennom tidene
Stundom kommer det spørsmål om et dødsbo er skiftet eller om en gjenlevende ektefelle sitter i såkalt "uskiftet bo" etter sin avdøde ektefelle. I dagens lovgivning er dette regulert i arveloven kapittel III: http://www.lovdata.no/all/hl-19720303-005.html#map004
Så langt ektefellene kun har felles livsarvinger (= barn, barnebarn osv.) dvs. at avdøde ikke etterlot seg særkullsbarn eller disses etterkommere, har gjenlevende ektefelle siden arveloven av 1972 en suveren rett til å overta boet som uskiftet. En annen sak er at dette ikke alltid er lurt, men det lar jeg ligge her.
Det som mange ikke er klar over, er at idag, i motsetning til hvordan det var tidligere, har den gjenlevende ekefellen en meget utstrakt rådighet over uskifteboet, hun kan bruke opp smitt og smule til sitt eget velbehag om hun ønsker, hun har ingen plikt til sparsommelighet. Slik sett kan man kanskje si at operetten "Die lustige Witwe", kunne hatt en ytterligere dimensjon idag.
Det gjelder kun to begrensninger: Hun kan ikke gi bort fast eiendom fra uskifteboet eller selge den til underpris, og hun kan ikke gi så store gaver fra uskifteboet at gaven står i misforhold til boets formue. Rammene for dette er ifølge rettspraksis temmelig romslige.
Tidligere var dette anderledes, da mantraet (og jussen) var at den gjenlevende ikke måtte "forøde" boet. Denne oppfatning henger dessverre igjen i bevisstheten til dagens mennesker, som en betydelig misforståelse. (Ja, jeg har skrevet "hun", men reglene er selvsagt kjønnsnøytrale idag, i motsetning til hvordan det var før).
Litt om historikken:
I sin kommentarutgave (utgitt 1931) til den da nylig vedtatte skifteloven av 1930, og til lov om uskifte av 4. juli 1927, har professor dr. juris Per Augdahl gitt en kort historisk innledning. Fra side 349 skriver han om uskiftehistorikken:
"Adgangen for gjenlevende ektefelle til å beholde fellesboet uskiftet uten hensyn til arvingenes ønske berodde opprinnelig helt på bevilling, en bevilling der bare blev gitt i forhold til umyndige fellesbarn. Ved forordn. av 21. juni 1799 bortfalt nødvendigheten av bevilling for husmenn og inderster. Loven av 30. juli 1851 gav enhver enkemann ubetinget rett til å sitte i uskiftet bo med egne barn - myndige som umyndige -, hvorimot en tilsvarende rett for enkes vedkommende fremdeles bare gjaldt hvor den avdøde var "husmand, strandsidder, verksarbeider, inderst eller i lignende stilling på landet eller matros, fisker, dagleier, håndverkssvend eller dreng i kjøbsted eller ladested"; for øvrig måtte en enke ha bevilling for å sitte i uskiftet bo selv med egne barn. Bevillingen der - likesom de øvrige bevillinger efter loven av 1851 - henhørte under fylkesmannen, kunde bare gis hvor barna var under 25 år; derhos måtte enken med "pålidelige vidnesbyrd" godtgjøre å være en "forstandig og huuslig Quinde" - et krav der dog ikke kunde forhindre at bevillingen blev kurant.
For å kunne sitte i uskiftet bo med stedbarn utkrevdes efter loven av 1851 alltid bevilling. Sådan bevilling kunde gis hvor barna ikke var over 18 år og den måtte "antages at være til den efterlevendes og stedbørnenes fælles gavn"; for enkens vedkommende kom naturligvis også her yderligere kravet om at hun skulle være "forstandig og huuslig".
Læren om uskiftet bo efter eldre rett er omhandlet av H. Scheel: Om ægtefællers formuesforhold (1892) s 141 flg.,..."
Blant flere forhold som her kan være interessant å sammenligne med idag, er at det den gang faktisk var en mulighet til uskifte med avdødes særkullsbarn, noe det etter någjeldende arvelov av 1972 overhode ikke er uten deres samtykke.
Så langt ektefellene kun har felles livsarvinger (= barn, barnebarn osv.) dvs. at avdøde ikke etterlot seg særkullsbarn eller disses etterkommere, har gjenlevende ektefelle siden arveloven av 1972 en suveren rett til å overta boet som uskiftet. En annen sak er at dette ikke alltid er lurt, men det lar jeg ligge her.
Det som mange ikke er klar over, er at idag, i motsetning til hvordan det var tidligere, har den gjenlevende ekefellen en meget utstrakt rådighet over uskifteboet, hun kan bruke opp smitt og smule til sitt eget velbehag om hun ønsker, hun har ingen plikt til sparsommelighet. Slik sett kan man kanskje si at operetten "Die lustige Witwe", kunne hatt en ytterligere dimensjon idag.
Det gjelder kun to begrensninger: Hun kan ikke gi bort fast eiendom fra uskifteboet eller selge den til underpris, og hun kan ikke gi så store gaver fra uskifteboet at gaven står i misforhold til boets formue. Rammene for dette er ifølge rettspraksis temmelig romslige.
Tidligere var dette anderledes, da mantraet (og jussen) var at den gjenlevende ikke måtte "forøde" boet. Denne oppfatning henger dessverre igjen i bevisstheten til dagens mennesker, som en betydelig misforståelse. (Ja, jeg har skrevet "hun", men reglene er selvsagt kjønnsnøytrale idag, i motsetning til hvordan det var før).
Litt om historikken:
I sin kommentarutgave (utgitt 1931) til den da nylig vedtatte skifteloven av 1930, og til lov om uskifte av 4. juli 1927, har professor dr. juris Per Augdahl gitt en kort historisk innledning. Fra side 349 skriver han om uskiftehistorikken:
"Adgangen for gjenlevende ektefelle til å beholde fellesboet uskiftet uten hensyn til arvingenes ønske berodde opprinnelig helt på bevilling, en bevilling der bare blev gitt i forhold til umyndige fellesbarn. Ved forordn. av 21. juni 1799 bortfalt nødvendigheten av bevilling for husmenn og inderster. Loven av 30. juli 1851 gav enhver enkemann ubetinget rett til å sitte i uskiftet bo med egne barn - myndige som umyndige -, hvorimot en tilsvarende rett for enkes vedkommende fremdeles bare gjaldt hvor den avdøde var "husmand, strandsidder, verksarbeider, inderst eller i lignende stilling på landet eller matros, fisker, dagleier, håndverkssvend eller dreng i kjøbsted eller ladested"; for øvrig måtte en enke ha bevilling for å sitte i uskiftet bo selv med egne barn. Bevillingen der - likesom de øvrige bevillinger efter loven av 1851 - henhørte under fylkesmannen, kunde bare gis hvor barna var under 25 år; derhos måtte enken med "pålidelige vidnesbyrd" godtgjøre å være en "forstandig og huuslig Quinde" - et krav der dog ikke kunde forhindre at bevillingen blev kurant.
For å kunne sitte i uskiftet bo med stedbarn utkrevdes efter loven av 1851 alltid bevilling. Sådan bevilling kunde gis hvor barna ikke var over 18 år og den måtte "antages at være til den efterlevendes og stedbørnenes fælles gavn"; for enkens vedkommende kom naturligvis også her yderligere kravet om at hun skulle være "forstandig og huuslig".
Læren om uskiftet bo efter eldre rett er omhandlet av H. Scheel: Om ægtefællers formuesforhold (1892) s 141 flg.,..."
Blant flere forhold som her kan være interessant å sammenligne med idag, er at det den gang faktisk var en mulighet til uskifte med avdødes særkullsbarn, noe det etter någjeldende arvelov av 1972 overhode ikke er uten deres samtykke.
Venleg helsing Kjetil
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Men kanskje kan det hende at særkullsbarnet(a) ikke får beskjed om evnt.arverett (etter gjeldene lov av1972) og av den grunn sitter ektefellen like godt i uskiftet bo og kan bruke av boet som det vil??
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
I prinsippet skal det ikke skje. Tingrettene har tilgang til folkeregisteret og vil normalt kontrollere familieforholdene til en avdød. Dessuten skal en gjenlevende i skjema for overtakelse til uskifte gi opplysninger om dette. Det er straffbelagt å gi uriktig opplysning til offentlig myndighet. Her er lenke til dagens skjema:
http://www.domstol.no/upload/TRON/Inter ... tet_bo.pdf
Men feil kan jo alltid skje i livets videreverdigheter.......
http://www.domstol.no/upload/TRON/Inter ... tet_bo.pdf
Men feil kan jo alltid skje i livets videreverdigheter.......
Venleg helsing Kjetil
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Men et annet særkullsbarn (da voksen) ble uteglemt i 1969 og ektefellen kunne da sitte i uskiftet bo med bevilling??
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Nå står vi vel i fare for å gå utenfor temaet for denne tråden, så jeg stopper her.
Venleg helsing Kjetil
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Greit det men utifra tittelen "Uskiftet bo gjennom tidene" og spørsmålet i innledningen "Stundom kommer det spørsmål om et dødsbo er skiftet eller om en gjenlevende ektefelle sitter i såkalt "uskiftet bo" etter sin avdøde ektefelle.", også kunne omfatte skifter etter gammelt lovverk.
Men i ovennevnte hadde altså en eller annen fylkesmann gitt en bevilling hvor ett uteglemt særkullsbarn var over 25 år.
Men i ovennevnte hadde altså en eller annen fylkesmann gitt en bevilling hvor ett uteglemt særkullsbarn var over 25 år.
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Hvis jeg har forstått Kjetil rett, så er det oversikten over selve begrepet "uskifte" og retten til å bli sittende i uskiftet bo, som var utgangspunktet i tråden. (Korriger meg hvis jeg tar feil)
Om det blir gjort en feil ved skiftebehandligen, er jo det en sak for seg og faller vel ikke inn under hva som skulle vært gjort.
I slike tilfelle bør man vel ta kontakt med den skifterett (tingrett) som har behandlet saken, og evt. sende klage dit, med mindre det er gått så lang tid at saken (kanskje) er blitt foreldet?
Forøvrig er det vel skifteretten som gir bevilling til å bli sittende i uskifte - ikke fylkesmannen?
Mvh
Else B.
Om det blir gjort en feil ved skiftebehandligen, er jo det en sak for seg og faller vel ikke inn under hva som skulle vært gjort.
I slike tilfelle bør man vel ta kontakt med den skifterett (tingrett) som har behandlet saken, og evt. sende klage dit, med mindre det er gått så lang tid at saken (kanskje) er blitt foreldet?
Forøvrig er det vel skifteretten som gir bevilling til å bli sittende i uskifte - ikke fylkesmannen?
Mvh
Else B.
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Mener fremdeles at det før 1972 kunne være flere muligheter til å sitte i uskiftet bo.
Jeg har vist og pekt på en mulighet, altså uteglemmelse av særkullsbarn/a av ukjent alder.
Jeg har vist og pekt på en mulighet, altså uteglemmelse av særkullsbarn/a av ukjent alder.
Re: Uskiftet bo gjennom tidene
Ja, Else, det var akkurat slik det første innlegget var ment: Gi en kortfattet, skjematisk oversikt over de rettsregler som har dannet grunnlag for en gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskifte med fellesboet etter den avdøde ektefellen.
Og det er som du sier skifteretten, ikke fylkesmannen som fatter beslutning om å utstede attest for at ektefellen får sitte i uskiftet bo.
Slik var det også i 1969, da hjemmelen var fastsatt i lov om uskiftet bo av 4. juli 1927 nr. 4, der det i § 4 siste ledd heter: "Finner skifteretten at betingelsene for å sitte i uskiftet bo foreligger, gir den ektefellen en erklæring herom. Før skifteretten treffer sin avgjørelse, bør den såvidt mulig gi arvingene eller deres verger anledning til å uttale seg."
Jeg går ikke inn på hva som rettslig kan gjøres dersom en uskifteattest er utstedt på uholdbart faktisk eller juridisk grunnlag, da det faller utenfor denne trådens emne.
(Så det ble likevel ikke helt stopp fra meg, selv om jeg lovet det ovenfor.......)
Og det er som du sier skifteretten, ikke fylkesmannen som fatter beslutning om å utstede attest for at ektefellen får sitte i uskiftet bo.
Slik var det også i 1969, da hjemmelen var fastsatt i lov om uskiftet bo av 4. juli 1927 nr. 4, der det i § 4 siste ledd heter: "Finner skifteretten at betingelsene for å sitte i uskiftet bo foreligger, gir den ektefellen en erklæring herom. Før skifteretten treffer sin avgjørelse, bør den såvidt mulig gi arvingene eller deres verger anledning til å uttale seg."
Jeg går ikke inn på hva som rettslig kan gjøres dersom en uskifteattest er utstedt på uholdbart faktisk eller juridisk grunnlag, da det faller utenfor denne trådens emne.
(Så det ble likevel ikke helt stopp fra meg, selv om jeg lovet det ovenfor.......)
Venleg helsing Kjetil