Samfunnsfaglig spørsmål angående barnedød

[dn28504]

Hei!

Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det var å leve i samfunnet før i tiden. Det virket dessverre som ganske vanlig at barn døde, og jeg ser at omtrent alle mine nærmeste forfedre mistet ett eller opptil flere barn. I dag blir det vel, forståelig nok, sett på som utenkelig og helt opprivende å miste et barn i det hele tatt. Er det noen som vet noe om hvordan folk stilte seg til dette, og hvordan de reagerte? Jeg tror ikke at de var mindre glad i barna sine enn man er i dag, men kanskje det ble nogenlunde normalisert?

Jeg ser på programmer som Hvem tror du at du er/Who do you think you are, og mange finner tragiske hendelser som bl.a. at barn dør, og da blir de på en måte like lei seg som om det skulle vært med en person som levde i dag. Jeg mener på ingen måte at det er feil, men jeg får litt tanken "men dette var jo andre tider, så mye var så ufattelig mye vanskeligere enn det som oftest er i vårt samfunn i dag. Er dette for å lage god underholdning?"

Hvor mye skal jeg legge vekt på en slik hendelse i min oppfatning av personens liv? Jeg lurer vel litt på hvordan jeg skal forholde meg følelsesmessig til slektninger som mistet barn for over 100 år siden?

[Paul Johan Hals]

Jeg tror nok foreldrene den gang var like glad i barna sine som foreldrene er i dag. Men barnedødeligheten, spesielt blant spedbarn og små barn, var jo mye større enn den er i dag. Det kunne være langt til lege. Her i distriktet måtte de fleste reise med båt, og det var jo begrenset hva legen kunne gjøre.
Dette medførte nok generelt en annen holdning til døden. Men da som nå. Noen taklet situasjonen, andre ikke.

Mvh Paul

PS
Legger ved en link
http://www.nrk.no/nordland/fylkesleksik ... php/Anna_på_Vinje

Moderator kan selvsagt slette den dersom det ansees som reklame.
P.

[dn20182]

Det var nok mange ganger en veldig tung tid, både for foreldre, søsken og alle andre som var rundt. Som et eksempel kan nevnes en forferdelig sommer 1867 i lille Fyresdal, da det i løpet av kun tre måneder, fra 5. mai til 11. august døde 13 barn under 3 år av kikhoste (de første er innført med halsesyge som årsag). I løpet av året bar de tilsammen 25 barn under 3 år til graven, og i tillegg flere barn som var litt eldre:

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?i ... _side=-245

Tenk, en hel skoleklasse! Nei, det var nok ikke særlig greit!

Vi får være glad for at det idag fins vaksine mot den forferdelige kikhosten, men jeg har forstått det slik at noen velger vaksinen bort nå for tiden. Det synes jeg er hasardiøst. Kikhosten var i sin tid en forferdelig svøpe når den kom i epidemier med visse mellomrom.

[dn28504]

Tusen takk for svar. Det er interessant å høre deres inntrykk av det

Forferdelige sykdommer før i tiden, mye vi er heldige og slipper unna...

[Eva Helene Erntsen]

Fant i en kirkebok en familie som bar fire sønner fra 12 år og nedover til graven på en uke. Det var skarlagensfeberen som tok de. Det må ha vært en forferdelig opplevelse, selv om barnedødeligheten var stor kunne det umulig bli en dagligdags ting for folk.

[gj12483]

Hei!Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det var å leve i samfunnet før i tiden. Det virket dessverre som ganske vanlig at barn døde, og jeg ser at omtrent alle mine nærmeste forfedre mistet ett eller opptil flere barn. I dag blir det vel, forståelig nok, sett på som utenkelig og helt opprivende å miste et barn i det hele tatt. Er det noen som vet noe om hvordan folk stilte seg til dette, og hvordan de reagerte? Jeg tror ikke at de var mindre glad i barna sine enn man er i dag, men kanskje det ble nogenlunde normalisert?

Jeg kan anbefale å lese Amalie Skrams /Hellemyrsfolket/. Én av bøkene gir et minnerikt innblikk i problemstillingen.

[dn28504]

Hei!

Hjertelig takk for tipset, da bærer det til bokhandleren i morgen

[gj17048]

Hei!

Ser det er noen måneder siden det var innlegg i denne debatten sist, men tenkte jeg skulle tipse om ei bok. Var innom Fretex og fant "Å leve med døden" av Bjarne Hodne fra 1980. Fra presentasjonen av boken:

"Boken gir en populær framstilling av de skikker som knyttet seg til død og dødsfall i det gamle bondesamfunnet. Den forteller om hvordan man tok dødsvarsler, hva man gjorde når folk lå for døden, når dødsøyeblikket inntrådte og når dødsfallet skulle kunngjøres - om stell og kistelegging, likvake og likferd. Mangt og mye kan nok virke litt underlig på oss i dag. Men i bondesamfunnet hadde skikkene sin funksjon: å sikre den døde status som død, og verge de gjenlevende mot gjengangere. Derfor hadde man omsorg for syke og døende helt til det siste. Var våre besteforeldre og oldeforeldre bedre i stand til å leve med døden enn vi er i dag? Og er tendensen i dag til å fortrenge - tabuere - døden et resultat av utenlandsk påvirkning, eller har den andre årsaker? Dette er spørsmål som Bjarne Hodne drøfter i denne interessante boken om et emne som opptar mange i dag."

I forhold til spørsmålet om "normalisering" av dødsfall, tror jeg nok det var like tungt å bære for en mor og far den gang som det er i dag.

Jeg gjør meg i alle fall noen tanker når jeg ser at mine tipp-tipp-oldeforeldre har opplevd dette:

1832 Gurine dør 3 1/2 år gammel
1834 Ove dør 4 mnd gammel, "ihjelligget av moderen"'
1841 Christopher dør 10 år gammel, faller utfor et stup og drukner mens han gjeter sauene og blir aldri funnet
1847 Ole dør 6 1/2 år gammel, "strupehoste"
1879 Christopher dør 36 år gammel, drukner og blir aldri funnet

Av denne søskenflokken på 6 barn, var det kun tipp-oldefaren min som nådde alderdommen.

Mvh Bente

[dn28504]

Tusen takk for tipset - jeg tror jeg er nødt til å få tak i den boka.
Det virker jo som at denne boka svarer på det jeg lurer på

Min tippoldefar mistet sin far og farfar med to ukers mellomrom da han var 1 måned gammel. (Jeg vil tro de døde av sykdom, det er ikke notert dødsårsak, men de var relativt unge.) Jeg kjenner ikke til disse hendelsene utenom fra kirkebøkene, men det er jo vanskelig å forestille seg noe annet enn at det må ha preget tippoldefaren min.

Jeg skulle gjerne visst mer om dette temaet. Sannsynligheten for å miste opptil flere barn for 100 år siden versus i dag var jo ganske mye høyere vil jeg tro (det er helt sikkert statistikk på dette). Var man kanskje litt mer herda på dette før? Var man mer resilient psykisk?

Et annet spørsmål er angående navn. Det var jo veldig vanlig når ett barn døde, at det neste ble hetende det samme. Jeg tror de fleste i dag synes dette er utenkelig! Jeg vil kanskje tro at det før i tiden var mindre verdi i individet - at det var ett mer kollektivt fokus på familien?

Dette blir litt diffust, men jeg synes det er veldig interessant!

[dn21920]

Kan store barneflokker tidligere skyldes det samme som muslimer tenker i dag; Stor barneflokk sikrer bedre ens forsørgelse når man blir gammel? Der er det også slik at man regner med at ikke alle barna vokser opp. Hvordan man stilte seg rent følelsesmessig den gang aner jeg ikke - men det var vel forskjellig vil jeg tro.

Angående navnebruk: Ofte ble det brukt oppkallingstradisjoner, og oppkalling etter besteforeldre var mange steder en regel. Dette skriver seg vel som en æresak, å kalle opp barnet sitt etter besteforeldre. Om et barn døde, så "måtte" man vel navngi neste barn - om det var samme kjønn, for det samme som det avdøde barnet.

Om hustruen til en ektemann døde og enkemannen giftet seg igjen, og det nye paret fikk et jentebarn, er det ikke uvanlig å se at dette barnet ble oppkalt etter mannens forrige hustru. Jeg vet ikke helt om dette ble godt likt, men jeg har mine anelser...

Angående god TV-underholdning eller ikke: Jeg tror at man i dag har lett for å bruke dagens følelsesregister på en måte som ikke var 100% forenelig med datidens. Omgang med døden var nok mer vanlig når "alle" nabogårder opplevde noe av det samme.

[dn28504]

Det virker sannsynlig at målet med barnas overlevelse delvis var en slags forsikring for egen forsørgelse. Jeg tror nok dette er noe som kommer av en kulturell, gammeldags tankegang som fortsatt finnes i u-land i dag, uavhengig av religion.

Godt poeng angående oppkallingstradisjonene.

[dn01013]

Det var ikke bare egen forsørgelse, men det å sørge for at en neste generasjon overtok gården eller eiendommen var svært viktig for mange.

Kanskje ikke hos husmenn, der var nok forsørgelsesbehovet viktigst.

Behovet for ny generasjon medførte tydeligvis også tilfeller av tilnærmet tvangsgifte, hvor jenta på gården ble giftet bort med sønnen på nabogården for å ikke bare sørge for arven, men også gjøre gården større.

[dn20182]

Og så kan vi huske på at det ikke fantes prevensjon den gangen - og det var ikke alle som kunne eller ville nøye seg med "preste-veka"..........

[dn28504]

Og så kan vi huske på at det ikke fantes prevensjon den gangen - og det var ikke alle som kunne eller ville nøye seg med "preste-veka"..........

Godt poeng

Det var ikke bare egen forsørgelse, men det å sørge for at en neste generasjon overtok gården eller eiendommen var svært viktig for mange.

Kanskje ikke hos husmenn, der var nok forsørgelsesbehovet viktigst.

Behovet for ny generasjon medførte tydeligvis også tilfeller av tilnærmet tvangsgifte, hvor jenta på gården ble giftet bort med sønnen på nabogården for å ikke bare sørge for arven, men også gjøre gården større.

Tror nok dette med eiendom var veldig viktig.
Det kan vel diskuteres hvor viktig dette med tilknytning til eiendom og arv er i dag. Innflytning til byene og stadig forflytning kan jo ha noe å si her. På landsbygda er det jo fortsatt slektsgårder som går i arv, selv om verdigrunnlaget her også, nok har endret seg med resten av befolkningen.

Jeg tror som tidligere nevnt, at nåtidens frihet og verdi ved enkeltindividet står i kontrast til fortidens kollektive tankegang og verdigrunnlag som følge av økonomisk vekst i landet.