sen, son ssen eller sson

[dn28560]

Heisann,

Lurer litt på hvordan dere gjør ned farsnavnene.

I noen kilder står det f.eks Olson, og andre steder Olsen. Hva er det rigtige å bruke. samme med datter og dotter.

Så har vi de f.eks Andersson eller Andersson, da mener jeg dobbel ss eller enkel s, hva er det mest riktige?

[Helge Bjerkevoll]

Er ikke noen språkekspert, så mine meninger behøver jo ikke være riktig.

Det er vel egentlig en genitivs-s som skal være der.
Hans sin son, Hans-s-son/søn(n)/sen. Karl-s-son. Men så faller en s bort i visse sammensetninger.
Blir til Hanssen, Karlsen osv. Så skriftsmessig er kanskje Hansen og Larsen feil når det dreier seg om patronym? (ikke som slektsnavn).

Med døtre er det lettere. Hansdatter, Karlsdatter, Pedersdatter. Skriver du nynorsk er forma dotter, på bokmål datter. (bruker selv som oftest forkortelsen dtr.)

Når det gjelder sen, sønn, son så kan det jo i samme kilde være forskjellige skriveformer.
Det viktigste etter min mening er at en bestemmer seg for en form og bruker den konsekvent.
Skriver du nynorsk er det vel mest naturlig å bruke son. Ellers så har vel den danske(?) forma sen sneket seg inn og føles naturlig for de fleste.

Selv begynnte jeg å registrere personer med patronym som ender på son. Dette mest for å skille mellom sleksnavn og farsnavn. Men har etter hvert gått over til å bruke sen, da jeg så at dette skillet for meg ikke var så viktig.

Min leveregel er å bruke det jeg føler er rett for meg og ikke hva de forskjellige "skriftlærde" måtte mene

[Else Berit Rustad]

Min leveregel er å bruke det jeg føler er rett for meg og ikke hva de forskjellige "skriftlærde" måtte mene

Jeg er helt enig med deg, Helge, dersom det bare dreier seg om registreringer av egen (eller andres) slekt i f.eks. et eget slektsprogram eller i papirutgave.

Spørsmålet er imidlertid litt tvetydig: Hvis det nemlig gjelder avskrift/registrering av kirkebøker, skal alt skrives nøyaktig slik det står i originalkilden.

Mvh
Else B.

[dn28560]

Heisann,

Det kan vel være skrevet forskjellig i kirkebøkene også, dåp, vaksine og konfirmasjon. Bli vel kanskje dåp som blir det mest riktige da??

Da tror jeg at jeg går for dobbel s når det er et patronym.
Høres ut som en god løsning

En annen ting i samme slengen, navnet Jon eller John.
Det er jo også skrevet forskjellig for samme person, kjører dere fast med Jon eller John dær?
Jeg har brukt John stort sett.

Så har jeg lagt merke til at mange skriver "Ola" istedet for "Ole", er det noe som er vanlig? Var det slik at enkelte som het Ole ble kalt Ola?
Patronymet for Ola blir det det samme som Ole, altså Olssen/Olsson?

Takk for svar

[dn13859]

Hei,
Jeg er tilhenger av å bruke navn, som de er skrevet i kirkebøkene under fødsels og/eller dåpsregistreringer. Etternavnet finner jeg som regel i 'konfirmasjonsregistreringen' og bruker da dette. Alternativer har jo noe med årstallet å gjøre jvf. navneloven. Navn har en tendens til å endre seg igjennom livet, så Christine Caroline i dåpsregistreringen kan bli Kristine Karoline på gravsten eller i bryllupp.

Noen navn blir 'besværlige' f.eks. når Knudsen blir til Knutsen - har lidt 'bryderier' med akkurat det; og mange varianter av Locher/ Lochert/ Lockert og Lokkert har troligvis skyld i noen ekstra grå hår på skallen min...

Jeg har tilmed prestert å få en person gift med sin hustru's mor, da de begge tilsynelatende het det samme... Gjelder å holde tungen rett i munnen iblandt!

Mit egen etternavn f. eks fannt jeg i kirkebøkene som være tildelt en slektning ved 'kongeligt privillegium av 1928' til en bror til min farfar. Dette til trods for at navnet var inntegnet i folketellinger allerede 1900...
Mitt Myklebost stammer fra Myklebost(ad) ved Steigen og mine aner tok 'fødestedet' som etternavn...

Mye moro med slektsforkning!

Arne

[gj12185]

Jeg er tilhenger av å bruke navn, som de er skrevet i kirkebøkene under fødsels og/eller dåpsregistreringer.

Helt enig, men som Knut Arild skriver, det er ofte et problem med registrering av samme person med forskjellig stavet navn på forskjellige steder, tilogmed i samme kirkebok!
En annen ting er at etternavn mange steder kan være forkortet, f.eks. Erich:, skal man da anta at det er med én eller to s'er?

Det aller verste jeg vet i denne sammenheng, er såkalt 'normaliserte' databaser, det er alltid et skikkelig rot! Jeg skrev i en post - som riktig nok gjaldt fornavn - men som jo like gjerne passer for sønnenes etternavn:

Jeg har selv Ellend som mannsnavn i slekt på Røros. Jeg har sett at navnet er 'normalisert' til Elling mange steder, men søker man i FT1801, så finner man både Ellend, Ellen, Erlend, Elland, Erland, Ellind, Elleng og Elling. Etter min mening dreier det seg om forskjellige navn, selv om de innenfor et geografisk område kan ha blitt tolket på bare én måte ved senere 'normalisering'.

Og vedrørende Ole/Ola: Det er mange som heter Olsen, men også Olesen/Oleson, og Olasen/Olason, og det er også her et problem med 'normalisering', for dette er jo vitterlig forskjellige navn! Det samme med Persen - Pedersen - Petersen - Pettersen: forskjellige navn i forskjellige regioner.

Jeg bruker kirkeboka, så får det heller være et problem at vedkommende endrer navn etter hvert...

Mvh Olaf

[gj12483]

Jeg er tilhenger av å bruke navn, som de er skrevet i kirkebøkene under fødsels og/eller dåpsregistreringer.

Helt enig, men som Knut Arild skriver, det er ofte et problem med registrering av samme person med forskjellig stavet navn på forskjellige steder, tilogmed i samme kirkebok!
En annen ting er at etternavn mange steder kan være forkortet, f.eks. Erich:, skal man da anta at det er med én eller to s'er?

Det er en praksis som legger en moderne og uhistorisk betydning til skriftlige kilder. Navnet som stavet i kirkeboken danner ikke standard for senere skrift; hver nedskrift tar utgangspunkt i det uttalte navnet, og det blir opp til skribenten hvordan det bør skrives. Det er i og for seg et nyttig princip å bruke navnet fra dåpsoppslaget, men det fungerer bare for fornavn (og bare når man kan finne det). Andre navn er sjelden tatt med i kirkeboken. Patronymikon er heller ikke personlige navn. De er kontekstbeskrivende, sproglige konstruksjoner, og forskjellen mellom -sønn, -sen, og -son, samt antall fuge- og genetivs-s-er er et spørsmål om ortografi og målform, og ikke egentlig om navn. Det en velsignet fordel at forkortelsene dtr. og s. blir de samme uansett målform

Nytteverdien av å notere hver eneste variasjon er òg meget lav, selv om tålmodige purister selvsagt nitig gjør nettopp det, med kildehenvisning.

Når det gjelder bostedsnavn synes jeg det er en stor fordel å normalisere dem. Det gjør dem med letthet søkbare.

Jeg har selv Ellend som mannsnavn i slekt på Røros. Jeg har sett at navnet er 'normalisert' til Elling mange steder, men søker man i FT1801, så finner man både Ellend, Ellen, Erlend, Elland, Erland, Ellind, Elleng og Elling. Etter min mening dreier det seg om forskjellige navn, selv om de innenfor et geografisk område kan ha blitt tolket på bare én måte ved senere 'normalisering'.

Uffda. Erlend og Erling/Elling er etymologisk ulike navn og bør helst ikke blandes sammen. Selv om det godt kan ha skjedd i samtiden òg.

Skal man normalisere navn, så må man i alle fall forsikre seg om at det faktisk er det samme navnet.

[Bjørn Kåre Nilssen]

Jeg tror du har helt rett i at det legges for mye vekt på skrivemåten i historiske kilder.
Jeg er selv et "offer" for dette, da presten ved dåpen i -52 skrev feil etternavn - Nilssen, istedet for Nilsen. Siden navn nå er "bindende" er jeg og mine barn de eneste i familien med to s'er i Nilsen I tidligere tider hadde nok dette vært helt normalt, og uproblematisk.

Det er ikke alle varianter som er like åpenbare, som f.eks. Lars/Laurits, Peder/Per, Ole/Oluf, Jeddu/Giedlou/Gislaug, Oslou/Aslaug, Asper/Asborg osv.

Det kunne vært veldig nyttig med en side/base/liste over navn, og deres forskjellige skrivemåter gjennom tidene?

Jeg benytter meg mye av normalisering, av både navn og steder. Det gjør det veldig mye enklere å søke og sortere, og dersom det er 'nødvendig' legger jeg inn andre skrivemåter om AKA. Fungerer veldig greit for meg i hvertfall.

De nye bygdebøkene fra Eiken har også gjennomført dette, og det gjør dem utrolig mye lettere å finne fram i enn eldre bygdebøker hvor navn/steder skrives i hytt og pine.

Selv om det er mer eksotisk med f.eks. 'Steener Qualle' enn Steinar Kvåle, så oppveies dette av alle fordelene ved normalisering.

Søk i f.eks. Digitalarkivet ville ha vært utrolig mye enklere/bedre/kjappere om man i tillegg til den 'skrevne tekst' hadde en normalisert versjon av navn/sted. Der kunne man samtidig luket vekk alle skrivefeilene.