Typisk norsk - ikke bare norsk?

Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?

Den eneste jeg har møtt, som antakelig ikke trenger hjelp til å finne svar på disse grunnleggende spørsmålene, er HM Kong Harald. Han vet nok hvem han er, og sannsynligvis også hvor han kommer fra. Men alle vi andre trenger ofte litt hjelp til å finne svar på disse spørsmålene, som har med identitet og tilhørighet å gjøre. Og identitet og tilhørighet er ofte knyttet mer til kultur og kulturelle uttrykk, enn til landskap og steder.

Et puslespill

Slektsforskning – eller det å arbeide med person- og familiehistorie – er så uendelig mye mer enn å samle på navn og årstall. Det er å sette sammen et puslespill – jo flere brikker du samler, jo tydeligere blir bildet, og jo lettere blir det å se helheten, og sammenhengene.

Det kan gi forståelse for kvinners stilling i samfunnet gjennom tidene, historiske årsakssammenhenger, årsaken til migrasjon – og kanskje også for hva som er norsk kultur?

Slekt og Data er Norges største frivillige organisasjon for alle som er interessert i slekts- og personhistorie. Vi ble stiftet i 1990, er nå landsdekkende, og har i dag over ti tusen medlemmer. Navnet inneholder data – i dag er dette et helt naturlig verktøy, ikke bare for å søke i kilder, men også for å samle, systematisere slektsdata, komme i kontakt med likesinnede – og vi bruker dette verktøyet til å publisere og dele den kunnskapen og innsikten vi samler.

Hvor kommer nordmenn fra – og hvor dro vi?

Spørsmålene jeg skal reflektere litt over, er Hvor kommer nordmenn fra – og hvor dro vi? Jeg har valgt å bruke konkrete eksempler, for å vise hvordan nettopp slektsforskning kan gi innsikt i disse spørsmålene. Et uttømmende svar ville jo forutsette et omfattende forskningsprosjekt.

Hvem er vi nordmenn da? Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Tone, bor i Tønsberg, kvinne, 100% norsk.

Når man starter med slektsforskning, er det ikke så vanskelig å få en grei oversikt over de nærmeste generasjonene – kildene er jo der, i form av kirkebøker og folketellinger, vi har historier som blir fortalt, brev, gjenstander, og gjerne fotografier. Utfordringen er at kildetilfanget blir betydelig mindre bare et par hundre år bakover i tid. Det blir færre puslespillbrikker, rett og slett.

Bønder og husmannsfamilier

Ole Ellefsen Mykland og Åse Tomine Sangesland, Vest-Agder, Laudal, Holum, Vennesla / Erik Verket (tippoldeforeldre)

Jeg har bønder og husmannsfamilier i slekta mi, generasjon etter generasjon. Her er noen eksempler, hentet blant mine tippoldeforeldre - disse trauste egdene var bønder fra Laudal i Vest-Agder, og Erik Verket prototypen på den stedbundne og lojale husmannen fra Nord-Odal. Jeg vet at de ikke reiste langt for å finne ektefeller, og de holdt seg til slekta. Min bestemor Agna husket bearlagene i Enebakk – sosiale regler for hvem som ble bedt til bryllup og begravelse fra gårdene rundt, det var viktig å holde seg til egen slekt, andre hadde man ikke mye omgang med.

Med dette perspektivet blir det fort en selvbekreftelse, det ur-norske ER bønder, husmenn, fiskerbønder, avhengig av hvor i landet du har røttene dine. Husflid og klesskikker, sangtradisjoner, og byggeskikker, alt dette som ofte manifesterer den lokale kulturen, knyttes til stedet, og ofte til slekta. Alt annet er eksotisk og kanskje litt u-norsk.

Nyansert bilde

Men jeg skal ikke lete lenger bakover og utover i slekta, før bildet blir mer nyansert. Disse egdene, for eksempel, der var det mange som reiste til Nederland allerede på 1700-tallet, veien var kort sjøveien, og det var jobb å få, og mange kom tilbake. Sølvi Sogner har jo løftet denne delen av historien fram i lyset. At mange fra bygdene i Agder utgjorde en stor andel av de som etter hvert utvandret til Amerika, er også en kjent sak.

Selv har jeg funnet mange i slekta som forlot husmannsvesenet i Odalen og dro over dammen – to av de åtte søsknene til Erik Verket vet jeg emigrerte rundt 1880, og etter dem fulgte nieser og nevøer, de neste to generasjonene.

Men de kom et sted fra også, disse forfedrene mine. Svensker som reiste over til Odals verk for å jobbe som håndtverkere, og til Enebakk og Østfold kom barfotjentene fra Sverige for å få seg tjeneste – de tok av seg støvlene for å spare på dem, når de gikk den lange veien.

Helhet og sammenheng

Vest-Agder plissestakk. Foto Jorid Martinsen, Norges Husflidlag

Hvis vi nøyer oss med det nære tidsbildet, og ikke klarer å se helheten og sammenhengene, oppstår det en risiko for at vi fortolker det vi finner som rotekte norsk. Noe så erkenorsk som akantusskurd og hardingfeler har vi nok måttet erkjenne har sitt opphav i antikken og Europeisk barokk. Men hva med den andre veien? Noen ganger blir vi blinde for likheter mellom kulturer, også den norske og det vi kanskje opplever som fremmed. Her i Norge har vi ingen tradisjon for at kvinner bør dekke til håret for å vise at de er ærbare – eller? Bunaden med hodeplagg fra Vest-Agder, datidens hijab for gifte kvinner, i dag en del av rotekte norsk kultur.

Sammensmelting av etnisitet – og kultur

Marie Haga Koi, Anna Koi / Ellisif Wessel ca 1890

Betydelig mer eksotisk er det jeg fant da jeg skulle kartlegge farsslekta til min yngste datter Siri. Dette er et fotografi av hennes tippoldemor, Marie Regine Haga, tatt av Ellisif Wessel i Sør-Varanger ca 1890. Søsteren Anna ved siden av, de to andre vet jeg ikke hvem er. Maries far kom fra Stiklestad, han kom til Vardøhus festning som soldat, de var ofte over i Jarfjorden for å hente ved, og han endte opp med å rydde seg en gård der, som han kalte Haga etter hjemgården. Slekta til kona hans, Johanne, var gruvearbeidere, som gjennom et par generasjoner dro fra Dovre opp til kobberverket i Alta, og endte opp i Jarfjorden som norske bønder, de også. Vakre Marie giftet seg med Lars Koi, og resultatet ble en sammensmelting av etnisitet – og kultur. De fleste av Koi-slekta er «født i fjellet», som det heter. Etter hvert har jeg kunnet tegne et slektstre for min datter som er et konglomerat av kvener, fjellsamer, bofaste nordmenn, et innslag fra Russland – og samtidig sterke innslag av arbeidsinnvandring til Finnmark fra steder som Trondheim og Tromsø.

Dette er en del av hennes identitet i dag, men i hvor stor grad hun og hennes generasjon er preget av den kulturutvekslingen som skjedde i denne perioden, er et helt annet spørsmål.

Slektsforskning bringer oss til Nord-Amerika, Canada, Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Amerika

Sjøsettingen av Saga Oseberg. Foto: Jørgen Kirsebom

Hvor dro vi? I Tønsberg er vi utrolig stolte av Saga Oseberg, den kopien som er bygget av Osebergskipet, tro ned til den minste detalj av originalen. Dette er fra sjøsettingen i 2012.

Norge er en sjøfarernasjon – i Haga Sofia i Istanbul kan du lese en runeinnskrift, en viking i risset navnet Halfdan inn der en gang for rundt 1000 år siden. Siden har vi seilt og vært sjøfolk. Slektsforskning bringer oss til Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Amerika, ofte var det sjømenn som hoppet av, eller det var eventyrlyst og ønske om å finne lykken i et nytt land som drev oss. Om vi har brakt med oss norsk kultur til disse stedene, kan være vanskelig å dokumentere.

Men den aller største utvandringen var selvsagt til Nord-Amerika og Canada. Vi har alle slektninger der borte, og noen mener jo det finnes flere amerikanere av norsk ætt der borte nå, enn det finnes nordmenn i Norge.

I fjor deltok jeg på en reise for slektsforskere gjennom halve USA, i utvandrernes fotspor.

Norsk kulturarv i USA

Amerikansk vikingskipkopi

I Little Norway, sydvest for Chicago, møtte vi norsk kulturarv i USA, i ordets rette forstand. De var utrolig stolte av vikingskipkopien de hadde bygget, de påsto at den hadde vært sjøsatt. Som Tønsbergenser måtte jeg nok skjule min skepsis. Det mest spesielle var nok lunsjbordet, som besto av både komle og Sloppy Joe, og lokalt utviklede variasjoner av tradisjonelle norske oppskrifter, lettere amerikanisert.

 

Marjorie Boe, født i USA av norske foreldre

De hadde også et lite heimstadmuseum der. Dette er Marjorie Boe, født i USA av norske foreldre – hun viser stolt fram sine norskdesignede smykker. Det lokale museet er fullt av norske artifakter, men bunadene hadde nok ikke blitt godkjent av det norske bunadspolitiet. For en nordmann liknet det kanskje mest en norsk bruktbutikk, for de lokale entusiastene er det et skattkammer.

Chapel in the hills, Borgund stavkirke

For ikke å harselere for mye med vikingskipkopier…

Oppe i fjellsidene til Black Hills, finner man en tro kopi av Borgund stavkirke – Chapel in the Hills. Dette er en kopi, som er godkjent av den norske Riksantikvaren.

Jeg ser en fellesnevner mellom de to vikingskipkopiene – det er et forsøk på å gjenskape fortiden, og dette har noe med hva vi velger ut, når vi skal bygge og styrke lokal identitet og kultur. Jeg ser også at motstykket til dette er den undertrykkelsen enkelte kulturer har blitt utsatt for – særlig etniske minoriteter, som samer, kvener, romfolk.

Det er ikke bare et spørsmål om hvordan ulike kulturer kan leve parallelt, slik det til en viss grad skjedde i Finnmark, og hvordan ulike kulturer kunne smelte sammen og skape en ny felleskultur, men like mye hva som levde videre, og hva som forsvant underveis.

DNA-analyser

FamilytreeDNA

Vi slektsforskere har fått et nytt hjelpemiddel, i form av DNA-analyser. Det gir ikke navn og ansikter på enkeltindivider, men det kan gi oss innsikt i de virkelig lange linjene. Jeg skal ikke gå inn på hverken etiske utfordringer og mulige feilmarginer, men bare bringe dette inn i dette spørsmålet om hva som er norsk.

Min DNA-test bekreftet dette litt kjedelige, at jeg er 100 % europeisk. Jeg har en mistanke om at det rosa feltet over UK sier noe om at mine vikingforfedre har sådd noen frø der borte også – eller kanskje det var omvendt?

Formødre fra Afrika

mtDNA

Riktig spennende blir det med en analyse av mitokondrieDNA, som følger morsslekta mi bakover til vår alles stammor Eva. I dette kartet kan jeg følge vandringen fra Eva i Afrika for 150.000 år siden, hver «steppingstone» er en mutasjon på veien, vi ser hvordan menneskeslekta delte seg og bredte seg utover hele verden. Jeg følger formødrene mine fra Afrika, gjennom Midtøsten, Øst-Europa, Russland, Finland, Sverige ----- helt til jeg kan kople min haplogruppe U3a til min tipp-tippoldemor fra Hof i Solør, Johanne Iversdatter, ekte skogfinn. Og ringen er sluttet, hun var svigermor til Erik Verket, den trauste husmannen fra Nord-Odal.

Om Kulturvernkonferansen>>
Om Kulturvernåret "Typisk norsk- ikke bare norsk"