Kvinnefrigjøring på misjonsmarkene

De første misjonærene dro ut fra 1842

Misjonsbevegelsen var en stor internasjonal bevegelse. Det første misjonærene reiste ut fra tidlig på 1840-tallet.

I Norge ble Det Norske Misjonsselskap stiftet i 1842, og da ble de første misjonærene ble sendt ut fra Norge, hovedsakelig til Sør-Afrika. Blant disse misjonærene var det flest menn, men noen kvinner var med som ektefeller. Snart skulle kvinnene også få anledning til å dra ut, helt alene.

– De første kvinnene som ble sendt ut sammen med ektemennene sine, hadde en rolle som kan sammenlignes med datidens prestekoner; en person som hadde omsorg og ansvar for menighetens helsearbeid, søndagsskole og opplæring av barn. Men man så raskt at det var stort behov for kvinner som kunne dra ut som misjonærer og arbeide spesielt mot kvinner. I ikke-europeiske land var det lettere for vestlige kvinner å komme i kontakt med ikke-vestlige kvinner, enn det det var for menn, sier Inger Marie Okkenhaug, professor i historie ved Høgskulen i Volda.

Hun har forsket på kvinnene som dro ut i misjonens tjeneste, og skrevet bok om misjonæren Bodil Biørn som skulle bli vitne til massakrene på armenerne i den østlige delen av Tyrkia under 1. verdenskrig. Hun tok også del i det internasjonale nødhjelpsarbeidet blant armenske flyktninger.

Flere kvinner enn menn dro

Det finnes ikke tall på hvor mange kvinner som dro ut, men man vet at Norge var et av de landene i verden som sendte ut flest misjonærer i forhold til folketallet, og at det var flere kvinner enn menn som dro. I tillegg var norske kvinner svært aktive også på hjemmebane, ved å samle inn penger til de som var ute og forkynte. På 1950-tallet var det 5000 kvinneforeninger innenfor misjonsbevegelsen i Norge.

– Kvinnene som dro ut kom i hovedsak fra middelklassen i byene og fra landsbygda. Det var ikke så mange fra arbeiderklassen, fordi det var et krav om at en skulle ha en viss dannelse og utdannelse for å dra ut, selv om det viktigste var kallet. Det vil si at en hadde fått en personlig oppfordring fra Gud om å dra ut i misjonstjeneste, sier Inger Marie Okkenhaug.

Et kall fra Gud kunne ingen argumentere mot

Det kan det være vanskelig å forstå at samfunnet på 1800-tallet, hvor kvinner hadde dårligere vilkår enn menn og ikke engang hadde stemmerett, samtidig aksepterte at enslige kvinner dro til den andre siden av verden for å arbeide.

– På denne tiden var Norge, som resten av Europa, et kristent samfunn. Et kall fra Gud ville dermed de fleste mene var en helt legitim grunn til å reise. Jeg vil nok tro at mange av de som dro til Kina, Madagaskar, Palestina og Sør-Afrika også hadde stor eventyrlyst og et ønske om å komme seg bort fra hjemlandet og bli en del av noe større, sier Inger Marie Okkenhaug.

Kunne betales mindre

Å bli misjonær var ellers en av få muligheter kvinner med utdannelse hadde til å gjøre karriere, selv om de selv aldri ville brukt et slikt ord. Det er noe av grunnen til at flere kvinner enn menn dro.

– På 1800-tallet begynte en del kvinner å få utdannelse, men det var ikke så mange yrker som var åpne for kvinner. Om de hadde en sterk religiøs overbevisning kunne de for eksempel ikke bli prester, slik menn kunne. De kunne heller ikke undervise på høyere skoletrinn om de valgte å bli lærere. Da ble det å reise ut et alternativ. Kvinner kunne dessuten betales mindre enn mannlige misjonærer og var dermed mer attraktive som arbeidskraft, sier Inger Marie Okkenhaug, og legger til at kvinner ble avspist med halvparten av lønna til de mannlige misjonærene.

Misjonskvinner måtte være mentalt stabile og sterke i troen

I tillegg til å ha et kall måtte kvinnene være sterke i troen, mentalt stabile og ha god helse, for det var ofte tøffe forhold de skulle jobbe under. Av utdannelse var mange enten sykepleiere eller lærere. De ble gjerne sendt på kurs i utlandet, før de reiste til landet de skulle misjonere i. Når de reiste ut for første gang, var det gjerne sammen med erfarne misjonærer som var på vei hjem fra ferie i Norge. Da de kom frem, møtte de som regel en veldrevet misjonsstasjon og kunne skride til verket med en gang.

Misjonen som vindu til verden

Så er spørsmålet. Hvor mye visste disse kvinnene egentlig om verden før de dro ut, for eksempel i 1890?

De visste kanskje litt, men primært var kunnskapsgrunnlaget deres basert på litteratur og artikler fra misjonsbevegelsen selv. På den andre siden var dette en kilde svært mange hadde som sin viktigste kanal for verdensnyheter frem til langt opp på 1950-tallet.

– Helt i starten kom det oversatte artikler fra tyske og engelske misjonsorganisasjoner som ble spredd i misjonsorganisasjonene. Etter hvert vokste det fram egne misjonstidsskrifter som ble gitt ut i stor utbredelse. Det var snakk om en enorm industri. For eksempel hadde tidsskriftet til De Norske Misjonsselskap 6500 abonnenter i 1870-årene. Morgenbladet, Norges største avis på den tiden, hadde 2000. Bladene ble gjerne lest høyt på møtene og nådde derfor mange i store deler av landet. Det var også en misjonskrets i hver eneste skolekrets i landet, sier Inger Marie Okkenhaug, og legger til at det i gjennomsnitt var misjonsstoff i ti av landets aviser per dag i 1966.

Tidlig ute med ny teknologi

Når misjonærkvinnene kom fram til sitt nye hjemland, måtte de første lære seg det lokale språket. Dette brukte de mye tid på, for det var viktig å kunne forkynne bibeltolkning og bibelhistorie på språket til dem man møtte. Lærerne var gjerne lokale personer som allerede var kristne. Deretter startet livet med å drive skole, sykehus eller administrere misjonsstasjonen. Livet i felten ble gjerne godt dokumentert i form av rapporter hjem til misjonsforsamlingene i Norge. Ofte kom det også bilder, lydopptak og filmer. Misjonærene var nemlig tidlig ute med ny teknologi.

Når man snakker om misjonskvinnene, vil man nesten være tilbøyelig til å kalle dem tidlige feminister. Inger Marie Okkenhaug sier de neppe så på seg selv som det.

– Kvinnesaker på 1800- og 1900-tallet var jo stemmerett, rett til prevensjon med mer. Misjonskvinnene diskuterte neppe prevensjon, men de var blant annet opptatt av retten til å få forkynne. Dette var ikke akseptert i Norge, men mange av kvinnene gjorde det når de var ute.

Misjonskvinnene måtte velge mellom familieliv og yrkesliv

For kvinnene som dro ble misjonstjenesten et livsprosjekt. De var gjerne ute i fem-seks år før de dro hjem på ferie for første gang, og så tok det gjerne like mange år før de besøkte Norge neste gang. De fleste misjonskvinnene forble dessuten ofte enslige livet ut. Fikk de barn og familie, var livet som selvstendig misjonær oftest slutt.

– Mange giftet seg med andre misjonærer, og da fortsatte de gjerne å jobbe som før, men uten lønn og samme selvstendighet. Det var nok en del kvinner som sto overfor et vanskelig valg mellom et familieliv og et yrkesliv, sier Inger Marie Okkenhaug.

Som en fremmed i hjemlandet

Mange misjonærer dro tilbake til Norge for godt når de ble gamle, men det ble ofte en blandet opplevelse. Etter et langt liv i et annet land følte de seg gjerne som fremmede i sitt opprinnelige hjemland. Det kan også være noe av grunnen til at flere av kvinnene etterhvert valgte å slutte seg fullstendig til kulturen de kom til som unge misjonærer.

– Misjonskvinnen Marie Syltevik valgte for eksempel å bli kinesisk statsborger og bryte ut fra den norske misjonsbevegelsen, for å kunne slutte seg til en kinesisk vekkelsesbevegelse.

Velferdsbyggende kulturimperialister

Hvor viktige var disse kvinnene egentlig for landet de kom til?

– På den ene siden var de kulturimperialister, men på den andre siden har de betydd mye for å gjøre blant annet skolegang tilgjengelig, og da spesielt for kvinner. Noen misjonærer tok også videreutdannelse som jordmødre, og forbedret dermed kvinnehelsen. Vi vet at en del ikke syns kristendommen misjonærene kom med ikke var så viktig, men at tilbudet de gav var det, sier Inger Marie Okkenhaug.

(Kilde: Slekt og Data 4/2016)